MdG er de facto det originale miljøpartiet. MdG er et lite parti som foreløpig har ikke greid å få 1 % på valgresultatene.
Jeg har tidligere vært medlem i alt fra SU til Unge Høyre til AUF/AP. På den måten så vil man oppfatte meg som en politisk «rundbrenner». Men jeg har hele tiden vært ideologisk bevisst. Jeg er en demokratisk sosialist.
Noe av det som har alltid plaget meg er hvordan partipolitikken kan være fordummende og lite selvkritisk. Ungdomspartiene (særdeles AUF) er veldig flinke til å være kritisk ovenfor moderpartiet – du finner de samme tendensene hos andre ungdomspartier og. Men med unntak av visse tilfeller så sverger de fleste i de politiske partiene til den klassiske tredelingen i politikken – venstre, sentrum og høyre. Jeg gjør det selv. Men dette fører fort til at det blir lite pragmatisk tenkning og (praktiske) løsninger. Fordi man henger seg opp i den politiske retorikken.
For å ta et aktuelt eksempel. - dvs debatten rundt Osloskolen. Det er ikke til å se bort ifra at både venstresiden (AP, SV og Rødt) ønsker det beste for Osloskolen på lik linje med de regjerende partiene i byen, dvs Høyre/FrP. Burde ikke det ønsket være overordnet all politisk retorikk og beslutninger? Hvorfor er det mer interessant blant en del politikere å «hakke» eller «slå» den andre i hodet med deres innøvde politiske retorikk enn å innrømme det ønsket?
Hvorfor er det slik at jo mer venstrevridd retorikken er, jo mer pathos (lidenskap) er det? Mens jo mer høyrevridd retorikken er, jo mer «logisk» (eller slik man prøver å fremstille det) er den? Hvor blir det av den fine balansen? Mellom det logiske og det lidenskapelige? Hvor blir det av pragmatismen? Må man være så blindet av partipolitikken at man ikke skjønner hva politikk i realiteten handler om? Det handler ikke om venstreakse eller høyreakse – i det lengste. Det handler om ideologier som befinner seg i slike akser – men det handler først og fremst om det å ville, som Olof Palme sa: "Politikk er å ville"
Noe MdG representerer? Miljøpartiet De Grønne må bli mer synlig. De må slutte å være den lille «særingen» i det politiske landskapet. Partiet som nesten alle vet ingenting om – mer eller mindre. Miljøpartiet de Grønne må bruke nedgangen som finner sted i det norske sentrum til å vokse - bli sterk og stor. Fordi det er et vakuum der! De må utnytte sjansen til å «stjele» velgere fra andre sentrumspartier som sliter. Som Audun Hjertaker skriver: «Men nå faller de som gamle trær under sperregrensen: SV , V, SP, Krf. Dette betyr åpnere landskap og gode vekstforhold for det nye, grønne alternativet.» De må lære av det deres søsterpartier i Sverige, Tyskland og Frankrike har oppnådd.
Jeg tror eller nærmere bestemt jeg vet at hvis man gir nordmenn som identifiserer seg selv med både grønn politikk og sentrumspolitikk et reelt tilbud så vil MdG vokse. Men MdG må handle nå. Partiet må også finne seg flere hjertesaker i tillegg til økologi og den grønne politikken. MdG må være et troverdig alternativ i for eksempel den polariserte innvandring og asylpolitikken. Mens noen ser på den rødgrønne regjeringen som «snilistisk» (med unntak av Rødt som hakker løs på dem), så er det andre som ser på deler av høyresiden som «stigmatiserende» når det kommer til innvandring og asyl.
Ved å stille seg i midten av disse to aspektene så vil MdG vinne på det. Et annet eksempel er diskusjonen rundt felleskapsløsninger kontra private løsninger. Mens visse sider av venstresiden har «allergi» mot alt som heter private løsninger, så er det en del av høyresiden som sverger ene og alene til private løsninger. Begge disse to ståstedene er feil og ikke i nødvendigvis samsvar med den enkelte velgers ønsker. Det må ikke være slik. Man må først og fremst tenke på folkets beste. Gi folk den reelle valgfriheten, men samtidig oppretthold felleskapsløsningen. De private løsningene skal være et supplement og ikke en substitutt for felleskapsløsninger. Dette er noe MdG kan vinne på, hvis de utformer en politikk på det.
Jeg tror ikke at MdG vill oppnå samme suksessen (når det kommer til valgresultater) som Miljöpartiet i Sverige – men det er ingen grunn til å være pessimistisk. De fleste mennesker er mer ideologisk bevisst enn partipolitisk bevisst. Det vil si man ser på seg selv først og fremst som en sosialdemokrat eller liberalkonservativ eller liberalist eller kommunist etc. Så finner man et parti som er nær ens ideologiske overbevisning og stemmer ut ifra det.
Noe som er også viktig å bemerke seg er at mens visse sentrumspartier lar seg «forføre» (selger seg selv l i "realpolitikkens" navn) av partier i høyreaksen og venstreaksen – så er selvstendigheten som MdG representere en styrke for partiet. Å være en politisk loner har også sine fordeler. I den realpolitiske verden så må man selvfølgelig samarbeide med andre partier – men man må ikke bygge ens eksistens eller leve på andre partiers nåde som enkelte sentrumspartier i Norge gjør. Fordi da vil du undergrave den ideologien du står for.
Når man har så mye bra politikk i teorien som MdG gjør så er de potensielle velgerne mange. Det eneste som trengs er å finne de og vise de at du eksisterer og at du sitter med de reelle løsningene. Det er der MdG må begynne. Vær mer synlig. Bli et troverdig alternativ til den endeløse polariseringen i politikken som undergraver pragmatismen. MdG må vise at det er ikke bare et parti for nåtiden - men også for framtiden.
Hvis dette skjer så vil mange forstå at grønt er in – mens blå, rødt eller brunt er ikke in lengre....