Miljøkrise og en sviktet generasjon

2018 var året da det ble veldokumentert at vi er i ferd med å tape kampen mot klimaendringene. En voksende frykt blant ungdommen kan trigge nødvendig handling.

Utenfor vinduet drypper det fra takrennene. Snøen trekker seg raskt tilbake. Gradestokken kryper opp mot 10-tallet. Det er i skrivende stund fremdeles februar. Skjæra er den eneste som har forsynt seg av fugleneket denne vinteren. Før var det alltid flokker med gulspurv i neket, men de ble stadig færre, og i år har de glimret med sitt fravær. Den fugleinteresserte husker med gru fjorårets vår. Den var så stille. Som et illevarslende tegn på at noe er galt. Fryktelig galt. Med klimaet. Og naturen.

Dette er ikke scener hentet fra en dystopi, men noe vi alle kan se med våre egne øyne hvis vi åpner dem. Den siste rapporten fra FNs klimapanel levner da heller ingen tvil: Oppvarmingen siden den industrielle revolusjonen har allerede passert én grad, og vi har bare en halv grad å gå på for å stanse fatale, irreversible endringer. Men i stedet for å snu, holder vi stø kurs mot et tre, kanskje fire graders høyere globalt temperaturgjennomsnitt i dette århundret, noe som er oppskrift på klimakatastrofe. Som om ikke dette er nok, kommer tunge vitenskapelig rapporter som forteller at insektene mange steder er i ferd med å tape kampen med menneskene om livets rett. Og med insektene følger fuglene. Det blir stadig færre av de store pattedyrene. Stadig flere av oss. Biotoper forsvinner. Naturen lider nederlag på nesten alle fronter.

Kommunikasjonseksperter, miljøbevegelsen og politikere har forsøkt å selge inn ”det grønne skiftet” som en bekymringsløs overgang bare vi tar de rette beslutningene, Men den optimistiske grønne framtidsvisjonen har ikke trigget tilstrekkelig handling. Det er kanskje ikke så rart. For hvis du er blant de miljøbevisste, så spør deg selv: Ble du engasjert av mulighetene i ”det grønne skiftet”, eller fordi du kom over faktabaserte rapporter, artikler og reportasjer som gjorde deg engstelig for utviklingen?

Vi har hatt gleden av å møte over 15 000 elever på ungdoms- og videregående skoler med foredraget «Håp eller Katastrofe» i regi av Den kulturelle skolesekken. Reaksjonene tyder ikke overraskende på at innsikt i klodens syke tilstand skaper et mye større engasjement enn løfter om et bekymringsløst grønt skifte. Det er derfor på høy tid å være ærlige og å informere ungdommen om utfordringene de står overfor. Det er nødvendig å se den ubehagelige sannheten i hvitøyet for at forståelse for den dypt alvorlige situasjonen vi befinner oss i, utvikles hos oss alle.

Så vi har fortalt elevene hva som mest sannsynlig møter dem. Om hva det betyr med en global oppvarming på 3-4 grader, en befolkningsvekst på minst 50% i dette århundret, samt at bestanden av ville dyr, fugler, insekter, fisk og amfibier allerede er blitt redusert med 60% på 40 år. Og selvsagt: Hva som kan gjøres for å stoppe denne katastrofale utviklingen sammen med understreking av den nådeløse tidsskvisen vi står ovenfor. På spørsmål i begynnelsen av foredraget, svarer de fleste at de ikke er bekymret. Det er kanskje ikke så rart: Leser man dagens lærebøker, formidles klimaendringene med et svært dulgt ordvalg. Naturens tilstand for øvrig, nevnes knapt med et ord. Har dere noen tenåringer i nærheten, så spør dem hva de har lært på skolen om emnet. Svaret er lite eller ingenting.

Den svenske 16-åringen Greta Thunberg er imidlertid engstelig, og kom blant annet med følgende uttalelse til eliten i Davos: «Voksne fortsetter å si: Vi skylder å gi de unge håp. Men jeg ønsker ikke håpet deres. Jeg ønsker ikke at dere skal være håpefulle. Jeg vil at dere skal få panikk. Jeg ønsker at dere skal føle redsel som jeg gjør hver dag. Og så ønsker jeg at dere skal handle. Jeg vil at dere skal handle som om dere er i krise. Jeg vil at dere skal handle som om huset deres brenner. For det gjør det». Hun ser ut til å ha vekket en global ungdomsbevegelse. 15. mars går titusener til skolestreik på 1500 steder i 100 land inspirert av Greta.

Det er denne reelle engstelse som nå gir håp, ikke mantraet om at kampen mot klimaendringene og masseutryddelse bare kan vinnes gjennom å selge det glade budskap om fornybarsamfunnets fortreffelighet. Det er fortsatt mulig å unngå de verste klimaendringene, og naturen vil komme tilbake hvis vi gir den sjansen. Men løsningen blir mer krevende og dyrere for hver dag som går, og vi har latt det gå så langt at det vil koste en masse. Vi må innse at vi må ofre noe nå for å unngå at våre barn og barnebarn må ofre enda mye, mye mer i framtida. Dette er vår generasjons 8. april 1940: Vi må ruste oss for krigen som kommer, og fremskaffe det motet som er nødvendig for å vinne. Uten kunnskap, kriseforståelse og frykt for det som kommer, ser det ikke ut til at vi klarer å mobilisere til nødvendig handling. Eller som Mark Twain sa: «Mot er motstand mot frykt, mestring av frykt, ikke fravær av frykt

Den 15. mars protesterer elever på alle kontinenter i 50 land. Samme dag legges den nye norske læreplanen ut til høring. Å unnlate å gi elevene den dramatiske kunnskapen om hva som er i ferd med å skje med klima og natur, samt de drastiske tiltakene som er nødvendig for å unngå miljøkrise for deres generasjon, vil være å fullbyrde sviket.