Forstå meg rett: Jeg er ikke mot at vi skal ta vare på naturen, dyrene og oss selv. Og heller ikke mot at vi skal følge nøye med på hva som skjer med den vesle klinkekulen Jorden, der den triller rundt i et univers vi fremdeles vet lite om.
Men jeg er dritt lei ord som "miljø", "klimatiltak" og "grønn" - ord som kanskje en gang hadde et innhold, men som i dag er nesten tomme for innhold, grunnet lite bærekraftig bruk.
Ja, vi kan godt legge til "bærekraft", som de færreste har skjønt bæret av hva egentlig betyr i praksis.
Vi har fått en egen klasse som har klart å karre til seg gode og fastlønte jobber ved å fylle stillingsbeskrivelser der slike ord som nevnt tar mesteparten av plassen.
Jeg skulle gjerne visst hvor mange som jobber med denne typer "oppgaver" som for det meste er fullfinansiert av skatte- og bompenger, og noen av private. De sitter i stat og kommune, i utallige miljøorganisasjoner vi ikke klarer å skille fra hverandre, og i det private næringsliv.
Hva de bruker tiden på hele dagen, og hva de snakker om i utallige møter, vet jeg ikke.
Mange av dem bruker i hvert fall mye tid på å gi oss dårlig samvittighet fordi vi ikke kildesorterer avfallet vårt riktig.
De forvirrer oss når det gjelder hva som er best av plastposer eller papirposer når vi handler. Hva som er best av Hydrogenbiler, el-biler og dieselbiler. Den ene sier det ene, den andre det andre.
De bedriver utstrakt påvirkning om viktigheten av vintersykling og bilfrie byer, mens de later som om de ikke ser at dette ikke fungerer, men bare er en villet politikk.
Noen er talsmenn for at vi skal pløye opp gatene i byene og plante kålrabi fremfor å snakke opp våre flinke bønder i distriktene som gjerne vil bidra til selvforsørging her i landet.
De kjefter på oss fordi vi ikke roper hurra for flere bomringer rundt byene.
De forleder våre barn og barnebarn til å tro at alskens små symboltiltak vil redde verden fra undergangen, mens de selv gjerne flyr jorden rundt på konferanser for de velmenende.
Samtidig skyver NAV-systemet i dette landet syke mennesker ut i ytterste mørke fordi de ikke lenger har krav på arbeidsavklaringspenger.
Det er bare et av mange eksempler på at velferdsstaten forvitrer.
Ja, det bekymrer meg dypt at vi nå har fått nok et skikt av profesjonelle idealister, i utgangspunktet velmenende folk, som neppe er mottakelige for å justere kursen.
De vil klamre seg til jobbene og makten sin, akkurat som alle andre.
Det trenger ikke bli til vårt alles beste.