Militarisering av flyktningene

Det internasjonale samfunnet er frustrert over egen manglende evne til å påvirke det syriske marerittet, og kan derfor bli fristet til å se en annen vei. Det bør ikke skje.

Innlegget er skrevet sammen med Kristian Berg Harpviken, Institutt for fredsforskning (PRIO).

Antall syriske flyktninger i nabolandet Tyrkia øker raskt. Samtidig rapporteres det om økende militær mobilisering blant flyktningene. Nok en gang ser vi at det gjøres vold på grunnleggende prinsipper for beskyttelse av flyktninger, slik vi tidligere har sett det for flyktninger fra Afghanistan, Rwanda og Sudan. De politiske kostnadene kan bli store, både for Syria og regionen rundt.

Robert Mood, som inntil nylig ledet FNs observatørstyrke i Syria, sa i et intervju med NRK at den internasjonale støtten til opprørerne dreier seg om mer enn rådgivning og kommunikasjonsutstyr. Han advarte om at økende internasjonal utålmodighet vil gi ytterligere opptrapping av støtten. Prosjektet er å bygge opprørernes militære kapasitet. Tyrkia, som både huser et stort antall syriske flyktninger og ledelsen for opprørene, får en helt sentral rolle.

For FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som har flyktningenes rettigheter som mandat, er opprørsgrupper som opererer i flyktningbefolkninger en kjent utfordring. På 1990-tallet så vi opprørsgrupper fra Rwanda, Kambodsja, Øst-Timor, Kosovo, Sierra Leone, Afghanistan og Sudan bevisst infiltrere flyktningleirer. Siden har UNCHR iverksatt mange mottiltak. Sterke krefter står imot, ikke minst når vertslandet - i ledtog med andre stater - gir sin støtte til opprørsledere som mobiliserer flyktninger. UNHCR er avhengig av vertsstaten for å nå fram til flyktningene og blir lett tause tilskuere til militariseringen.

I Syria fortsetter volden med uforminsket styrke. En fredelig løsning synes like langt unna nå som da opprøret begynte i mars 2011. De siste ukene har vært preget av kraftige kamper i oldtidsbyen Aleppo og hovedstaden Damaskus. FNs generalforsamling har fordømt det syriske regimet, og den nye spesialutsendingen, Lakhdar Brahimi, er langt fra optimistisk. Oppi alt dette har det vært lite oppmerksomhet rundt rapportene om at opprørshæren Free Syrian Army (FSA) tråler flyktningleirene i Tyrkia på jakt etter rekrutter.

London-avisen The Times beskrev nylig hvordan FSA-offiserer i tre flyktningleirer i Tyrkia har oppfordret flyktninger til å slutte seg til FSA. Andre rapporterer at registrerte flyktninger fra ni leirer i grenseområdene har meldt seg frivillig til opprørerne. Noen av leirene brukes av FSA som rene restitueringsområder for soldatene. Vi vet altfor lite om omfanget av dette, men fenomenet er kjent, og rapportene er troverdige og må tas på alvor.

Det kan være vanskelig å identifisere militarisering av flyktningleirer, fordi den antar så mange ulike former. Misfornøyde flyktninger kan bygge opp militante organisasjoner i eksil, slik rwandere gjorde det i Uganda. Politiske eller militære grupper kan søke eksil med planer om å bekjempe det hjemlige regimet fra eksil, slik afghanere gjorde i Pakistan. Opprørere kan drive rekruttering blant flyktninger, slik det skjedde nylig i Tsjad blant flyktninger fra Darfur. FSA-aktiviteten i Tyrkia minner mest om dette siste eksempelet. Opprørsgrupper kan sikre seg sin andel av de humanitære midlene, slik liberiere gjorde i Guinea for et tiår siden. Og bruken av flyktningleirer som hvilested for soldater, slik det rapporteres om fra Tyrkia, er kjent fra andre områder.

En av grunnene til at kunnskapen om mobiliseringen blant syriske flyktninger i Tyrkia er knapp er at det har vært vanskelig for uavhengige observatører å få tilgang til leirene. FSA i seg selv er svært fragmentert, og det er vanskelig å si om det vi ser er et bredere mønster. Likevel, det er mange grunner til bekymring:

For det første er de fleste flyktningene fortvilte over det syriske regimets voldsutøvelse. De er på flukt fra volden, og mange ønsker ikke å delta i kamper. Men mange flyktninger sympatiserer med opprørerne, og noen ønsker utvilsomt om å slutte seg til dem. Flyktningbefolkningen er nesten doblet siden mai i år, og FSA har bistått mange i flukten.

For det andre ligger leirene tett på et høyst ustabilt og militarisert område. Opprørere over hele verden har vist evne til å etablere nettverk av flyktningleirer, treningsleirer, militærbaser og innefront. De fleste leirene i Tyrkia ligger på selve grensen mot Syria, selv om UNHCR anbefaler en avstand på minst 50 kilometer.

For det tredje er tyrkiske myndigheter ikke nøytrale i den syriske konflikten. Tyrkia støtter motstanden mot Assad-regimet, samtidig som de har ansvaret for å sikre at flyktningleirene forblir sivile. Tyrkiske styrker skal ha bistått FSA med rekruttering i leirene. Da PKK gikk til angrep på tyrkiske militæranlegg i Hakkâri-provinsen, beskyldte den tyrkiske statsministeren Erdogan det syriske regimet for å støtte den kurdiske opprørsgruppen. Vi ser konturene av en syrisk-tyrkisk krig som utkjempes gjennom stedfortredende grupper.

Til sist er det bekymringsfullt at flyktningleirene i Tyrkia er svært så løst etablert, og administreres av det relative uerfarne tyrkiske direktoratet for katastrofehåndtering. UNCHR følger utviklingen på avstand. Tyrkiske myndigheter unngår flyktningbegrepet, og kategoriserer menneskene i leirene som folk med «midlertidig beskyttelsesbehov». FSA kan sikre seg fotfeste i leirene, og FSA-flagget vaier allerede over flere av dem.

Utviklingen er slett ikke uunngåelig. Men risikoen for at de syriske flyktningene i Tyrkia ikke får den humanitære beskyttelsen de har rett på, er stor. Nok en gang blir grunnleggende prinsipper for beskyttelse av flyktninger brutt. Den langsiktige konsekvensen har vist seg å kunne være svært alvorlig og skape komplikasjoner for senere politiske løsninger, samt ødeleggende for fredelig regionalt samarbeid. Det internasjonale samfunnet er frustrert over egen manglende evne til å påvirke det syriske marerittet, og kan derfor bli fristet til å se en annen vei. Det bør ikke skje.

Publisert i Dagsavisens onsdag 29. august.