Kultur

Middelklassesmerte

Ja visst gjør det vondt å være halvrik og forspist.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne høsten har jeg gått og kjælt med et lite nyord. Et ord som jeg syns er dekkende for vår tid. Ordet et middelklassesmerte. Den smerten vi kjenner på, vi den store majoriteten nordmenn, vi som ikke eier produksjonsmidlene eller betydelig kapital, men som soler oss i glansen av den oljesmurte velferdsstaten. Og som har lagt til oss vaner og forventninger helt der oppe på overklassenivå. Og til tross for all velstand, så klager vi. Og dette er middelklassesmerten. Det er ikke den dypttrengende, lammende smerten, men den som kommer i små stikk av irritasjon. Som små sting i sida. Som ubehaget etter å ha spist for mye. La meg gi dere et eksempel:

Sist helg var det julefest i borettslaget. Jeg skulle skjenke vin til hun i tredje i A-oppgangen. Ei uvanlig bra dame, for så vidt. Fornuftig og ganske artig, faktisk. Lett på venstresida. Det er viktig å ha med seg for å forstå at denne middelklassesmerten rammer blindt. Forsøksvis verdensvant plukket jeg fra kjøl en Riesling fra Rheingau, det mest anerkjente området i Tyskland, og fra en solid produsent (typisk middelklassekunnskap/interesse, dette!). Etter en italiensk Soave på papp hadde jeg gledet meg til å flytte siktet litt oppover. Ungene var i seng og pappa var i fint flyt med fremmed kvinne (det vil si en annen kvinne enn medlåntakersken, men i svært sømmelige, ikke-kurtiserende former). Raust skjenket jeg i vin, og forventet lovord for min eminente smak.

- Frukt! skrek hun. Det lød som responsen på et overgrep, der inne på kjøkkenet. Jeg rykket forvirret til, kikket nervøst mot stua. For de der ute kunne det minne om et «hjelp», og jeg hadde jo ikke gjort annet enn å skjenke vin.

- Hva sier du, kvinne?

- Frukt! Riesling? Gud, det er så mye frukt i den!

Alt dette er på en måte ok. Det er lov ikke å like Riesling, selv om reaksjonen var noe overdreven.

- Frukt? Er du forrykt, den er deilig! Syrlig og tørr, svarte jeg snurt.

Så kommer smerten fra hun i tredje.

- Men, men sto det ikke en Sancerre der også?

Problemet var ikke at Riesling ikke var godt. Problemet var at Riesling ikke var godt nok. Det var bedre saker innen rekkevidde. Og da er «frukt» i ganen typisk middelklassesmerte.

Det er mange år siden Roar Hagens eviggrønne tegning av Ola liggende på ryggen med mageskinnet struttende mot himmelen ble kåra til årets avistegning: «Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig irritert!», lød bildeteksten i VG. Året var 1997, og utsikten fra Olas vindu var sola som skinte på oljeriggene. Carl I. Hagen masserte føttene mens Thorbjørn Jagland sto med en vifte og svalet ned den forspiste. Siden har vi ikke blitt mindre mette. Magen er enda stinnere og kildene til små stikk mange flere. For vi har jo nå smerten over at Apple til stadighet leverer telefoner med nye strømledningsvarianter. Eller at telefonene deres lader ut så fort. Eller at Norwegian fra New York er forsinka igjen.

Men det er ikke bare hun i tredje. Jeg kjenner på smerten sjøl når jeg sukker over mutterns årlige «hva ønsker du deg til jul»-telefon. Jeg kikker meg rundt i leiligheten. Tenker meg gjennom alle rommene i leiligheten. Går mentalt gjennom klesskapet. Skuffene. Hytta. Sportsboden. PC og telefon-park. Teknikk. Musikk. Film. Nei. Pokker heller, jeg trenger ingenting, har absolutt alt jeg trenger og mye, mye mer. Det er irriterende. Faen, jeg ønsker meg ingenting! Middelklassesmerte. Prøv å si det hver gang du er småirritert og vet at det er fordi du er så hinsides bortskjemt: Utsolgt for cava, sier du? Det er for jævlig. Au, middelklassesmerte!

Mer fra: Kultur