Michelet, etikk og åpne dører

Hvilket grunnlag dømmer vi hjemmefrontens ledere på 75 år etter krigen?

Interessen rundt de mange bøker om 2.verdenskrig denne høsten er stor. Marte Michelet bidrar med mange nye aspekter ved krigen og motstandskampen – hun har gjort en kjempejobb.

På Hjemmefrontmuseet torsdag lanseres nasjonalt boken «I min fars fotspor – ukjente historier om Milorg». Michelet og undertegnede synes å være enige at noen Oslo-miljøer har dominert historieskrivingen om krigen, og at det fortsatt er mange både ukjente historier og aspekter ved Milorgs virksomhet som bør utfylle historiene fra krigen. Michelets for mange ukjente aspekter utvider kun perspektivet på fortellingene. Nå fokuserer hun ekstra på jødene – det er jo ok.

"Det er ikke sånn at alle på den ene siden var bare gode"

Der vi skiller lag er hvordan hun bruker sine funn. Brokker av hennes informasjon får altfor store følger for hennes underforståtte konklusjoner. Jeg er også kritisk til hvordan mediene bruker hennes funn. Her er noen kritiske punkter – aspekter - til saken:

Tittelen til Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» insinuerer.

1.I denne sammenheng er den journalistisk og populistisk og egnet til debatt. Det er jo ok. Men på en finurlig måte varsler ordbruken om at her ligger det noe under – noe skjult. Noe snusk, noe uetisk?

2. Det ligger under en insinuasjon om at hjemmefronten som organisasjon visste mye mer enn andre om jødeaksjonene. Det er tvilsomt – hvis noen kunne vite mer enn andre var det jødene selv. Om noen har lært seg å bygge et informasjonsnettverk er det jødene selv som har opplevd å bli forfulgt i flere tusen år.

3. Det ligger under en antakelse om en strømlinjeformet effektiv organisasjon med full informasjonsflyt. En ekstrem feiltakelse. Dette var en frivillig, nesten pengeløs (ingen statlig «hodestøtte»), dårlig organisert organisasjon med (unnskyld meg) amatørmessige ledere – som skulle drive under trusler om dødsstraff hvis de ble oppdaget.

Hvem av våre venner var angivere? Provokatører? De så naboer og familiemedlemmer ble torturert, fengslet, sendt til konsentrasjonsleir. De var som dagens frivillige organisasjoner avhengig av dyktige og også den gang ekstra modige ildsjeler. Marte Michelet gir dem lite anerkjennelse for alt det de faktisk gjorde, men kritiserer dem i stedet faktisk for at de ikke å gjorde enda mer! Det blir veldig galt.

Og med hensyn til informasjon: Sammenlikn gjerne med informasjonstilgangen og regjeringens tross alt litt proffe organisasjon rundt 9.april 1940 – helt kaotisk. Overskriften kunne være «Hva visste regjeringen?» Eller sammenlikn med 22.7. 2011 – hvordan de virkelig proffe aktørene håndterte informasjonene da: «Hva visste politiet»? Dette var - tross alle våre hjelpemidler - også katastrofalt kaotisk. Hvilket grunnlag dømmer vi hjemmefrontens ledere på 75 år etter krigen?

Lars West Johnsen: Michelet har fått oss til å tenke og lese mer

Michelet slår inn åpne dører – til stor applaus? Hun mener å dokumentere at også i motstandsbevegelsen var det enkelte som var kyniske med hensyn til å tjene penger, noen var antisemitter og noen var kriminelle.

Jeg beretter i min bok om en storsmugler som gjorde en god jobb. Det vil si det vi kunne forvente: et tverrsnitt av den norske befolkning. Rent bortsett fra at de hele tiden levde i livsfare, noe som er umulig for oss å forstå. Alle handlinger er ut fra en lokal historisk situasjon som hverken Michelet eller noen andre nå 75 år etter er i stand til å sette seg inn i. Langt mindre dømme om – det er uetisk. Og vi har heller ikke rett til det – hverken jurister, journalister eller forfattere.

Etikk dreier seg om hvordan vi behandler våre medmennesker. Utgangspunktet her er ærbødighet. Men la oss likevel ta fram flere aspekter. Det beriker historien.