f

#Metoo bagatelliserer ikke mitt overgrep

Til dere kritikere av #metoo som har påstått at man “sauser sammen trakassering og seksuelle overgrep”: Føkk dere.

Det var ikke spesielt dramatisk. Jeg har ikke en voldsom historie. Jeg har ikke blåmerker. Men jeg ble blind. Og jeg kunne ikke røre meg. Jeg var på fest. Jeg var på vei hjem, jeg venta på en taxi. Rett før satt jeg på en stol, og følte meg egentlig bare brisen. Men så i neste øyeblikk var jeg helt blind og lå på gulvet. Den mest nærliggende tanken var at nu vel, noen ganger går en drink rett i fletta. Så plukka han meg opp. Bar meg ganske varsomt inn i et annet rom. La fra seg den slappe kroppen på en sofa og kledde av den. Helt stille. Uten noe drama. Uten noe motstand. Ikke noe blåmerke. Ingen betroelse etterpå. Heller ikke noe politi eller medisinsk undersøkelse. Bare helt stille. Hjem. Dusje. Sove. Stille.

Så hvorfor skal det smøres utover sosiale medier som en eller annen dårlig sosialrealistisk norsk film? Kunne jeg ikke bare vært fornøyd med å gnæge om det til psykologen min? Kunne jeg ikke latt det være med å ha fortalt det til venner og familie? Jeg syns ikke det er spesielt kult å skrive “#MeToo, jeg ble også voldtatt” på facebook. Jeg gjør det fordi det er nødvendig. Jeg gjør det fordi at når andre har gjort det samme, så har jeg følt meg litt mindre sprø for hver gang. Det er på en måte todelt. Det er dette med å føle seg mindre sprø, men så er det også dette med at det er politisk. #MeToo er bare første skritt. Første skritt er å vise fram det vi har visst i årevis, begynne å håndheve loven, og undervise om seksualitet og grensesetting i skolen, alt det der. Men så er det alt det andre, i alle årene etterpå.

Man blir altså ikke voldtatt, sier det til en venn, tar noen timer hos psykologen og vips, ferdig med det. Fortsatt kan jeg ha marerittene hvor menn jeg kjenner plutselig, i et lite glimt har fjeset hans. Innimellom, når jeg tar bussen alene på kvelden må jeg trekke pusten, lukke øynene og si til meg selv, “nei, han fyren har ikke voldtekts-fjes”. Også går det greit. Men jeg kan ikke velge bort å tenke på det. Jeg kan stå i kø eller være i en samtale med noen også plutselig er det der. Bildet av min egen kropp som noen andre forsyner seg av. Pån igjen, lukke øynene, trekke pusten, slippe spenningene i musklene, gå videre. Men jeg kan aldri velge å ikke ha minnene der.

Min jordmor spurte meg på helsestasjonen om jeg hadde blitt utsatt for overgrep. Det er helt tilfeldig. Ikke at hun spurte om det, det gjorde hun fordi det er helt vanlig at kvinner som er blitt voldtatt får en voldsom opplevelse når de føder(!) Tilfeldigheten er at jeg hører til en helsestasjon med en jordmor som hadde kunnskap nok om det til å vite at man faktisk bare må spørre. Ikke alle kvinner får den oppfølginga de kanskje kunne trengt. Mens jeg var gravid lærte jeg at mange kvinner som har opplevd overgrep friker ut når de er gravide, føder og ammer. Dette må vi snakke om. Dette må folk vite om.

Hver gang jeg skal til gynekologisk undersøkelse sliter jeg. Men jeg har lært meg å si fra. Nå er det ganske lett. Første gangen var det rart. Jeg sa det, eller nesten ropte det nervøst. Alle som gjør intime undersøkelser har tatt det mega-chill. Nå går det greit. Puste, slippe tak. Si fra. De tar hensyn. Dette må vi snakke om, dette må folk vite om.

En ting er det åpenbare med intimitet i ulike relasjoner etterpå. Man kan komme langt med å lære seg å si noe om hvordan man har det, og å lære seg å sette grenser. Men så kan det være en masse annet. Vanlige langtids-reaksjoner er at man kan bli irritabel, føle seg utmatta, kanskje frike ut uten grunn hjemme. Så får man tips hos psykologen om artikler man kan gi til “pårørende til en som har opplevd overgrep” som plutselig gjør ting lettere. Dette må vi også snakke om. Dette må folk vite om.

Det kan være tusen små ting: Å være redd for å ta bussen på kvelden. Å se en mann og i et lite øyeblikk har han ansiktet og øyene *hans*. Kanskje amming blir et mareritt, kanskje ikke. Det er ikke helt uvanlig, og kanskje ikke så rart heller at det er vanskelig å kle av seg utafor daglivaresjappa når man har fått grensene sine trampa på før. Eller bare det at man skal føle seg tvunget til å dele av kroppen sin. Kanskje du opplever det etter et overgrep, kanskje ikke, men dette må vi snakke om. Dette må folk vite om.

Amerika er et skadeskutt sted, men det er et par ting de får til. De har for eksempel et ord jeg liker godt. Rape-survivor. Jeg har aldri sagt at jeg er et “overgrepsoffer”. Jeg prøver å bruke overgrepsutsatt. Det må være rom for å ta det ulikt. Jeg har aldri vært sykemeldt eller borte fra jobb på grunn av voldtekt. Men for noen blir det sånn. Jeg har heller aldri tatt medisiner for den angsten jeg kan få helt spontant, det har gått bra med litt pust, konsentrasjon og avspenning. Men det er ikke sånn for alle. Og poenget med dette språkgreiene er at ikke alle er et “offer”. Det er tusen måter å reagere på voldtekt på, hvilket bringer meg til det siste poenget. En grunn til å smøre dette utover sosiale medier er at jeg tar tilbake makta. Jeg er ingen tilhenger av å navngi overgripere. Det er ulovlig og det må det være. Det er heller ikke det dette handler om. Den rettferdigheten må man finne i rettssystemet. Men så lenge rettssystemet er som det er, så er dette det eneste jeg har. Jeg eier opplevelsen min. Jeg tar tilbake kroppen min og selvet mitt.

Så til dere kritikere av #metoo som har påstått at man “sauser sammen trakassering og seksuelle overgrep” Føkk dere. Jeg tror de færreste har problemer med å skille trakassering fra voldtekt både i definisjonsspørsmålet og i hva konsekvensen bør være. Jeg tar tilbake kroppen min med #metoo, og det skal alle som har blitt klådd på, eller snakka ekkelt til av sjefen sin få lov å gjøre under samme overskrift. Det bagatelliserer ikke mitt overgrep, det styrker meg.