Debatt

Mer enn ord

Fotoprosjektet til Human Rights Service skaper et lite flatterende bilde av dem.

###
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Islam reiser seg. MSM og politisk lederskap snur ryggen til. Vi gjør ikke det». Med disse alarmerende ordene inviterer informasjonsleder Hege Storhaug i Human Rights Service (HRS) til det hun kaller «et unikt fotoprosjekt». Tilhengerne oppfordres til å ta bilder av islams framvekst i Norge. Et fotografi av fire innvandrerkvinner som venter på 20-bussen på en holdeplass på Tøyen ledsager teksten. Tre av damene bærer chador. Den fjerde har ikke engang hijab, men et skaut og dertil en plastpose som ser ut til å være fra Bunnpris. Damene skal forestille «den kulturelle revolusjonen».

Tidligere har HRS snikfotografert en intetanende kvinne og hennes to barn – en liten jente og en baby – og hengt dem ut på bloggen sin. «Et foto kan fortelle mer enn ord. Vi var på Grønland i Oslo i går. Der støtte vi på en blåøyd ung kvinne med flere barn. Her den ene, hennes lille datter, kanskje rundt 3 år gammel», skrev Storhaug som kommentar til bildet. Det er med andre ord ingen grunn til å håpe på at ansvarlighet, etikk og respekt for enkeltindividet eller barns særlige krav på beskyttelse kommer til å bli tatt hensyn til av HRS når de nå setter i gang sitt hatefulle fotoprosjekt. Sånn sett har Storhaug rett i at vi i «mainstream media» (MSM) unnlater å gjøre ting hun selv åpenbart synes er helt ok.

Det siste stuntet til Human Rights Service har fått politikere og kommentatorer til å steile. HRS og deres tre ansatte – Rita Karlsen, Hege Storhaug og Nina Hjerpset-Østlie, mottar 1,8 millioner skattekroner hvert år. Ivar Staurseth i den konservative publikasjonen Minerva, Storhaugs tidligere våpendrager og selverklært «djevelkvinnens advokat» Kjetil Rolness og Høyres stortingsrepresentant Kårstein Løvaas er blant dem som nå tar til orde for å fjerne HRS fra statsbudsjettet. Til og med avisen Aftenposten, som ikke kan sies å være en venstrevridd raddisblekke, har skrevet på lederplass at HRS bør miste statsstøtten.

Det er både forståelig og pussig at disse reaksjonene kommer nå. Forståelig fordi denne oppfordringen til muslim-jakt, som Staurseth kaller det, er integreringshemmende, fremmedfiendtlig og konfliktskapende. Altså stikk motsatt av det HRS mottar skattepenger for. Målet med såkalte «tilskudd til nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet» er å medvirke til «økt deltakelse i, og økt tillit til, samfunnet blant innvandrere og barna deres».

Det pussige med reaksjonene består i at HRS har holdt på med denne typen aktiviteter i årevis. Konspirasjonsteorier og konfliktskapende propaganda med syltynt eller fraværende faktagrunnlag er gjengangere på bloggen rights.no. Og enda alvorligere: Flere av innvandrerjentene som har samarbeidet med Storhaug og Karlsen har slått alarm. I 2009 skrev Klassekampen om «press, trusler, manipulering, ulovlig avlytting og betaling av kilder» i HRS. Amal Aden fortalte til avisen at «unge innvandrerjenter skal ha blitt tilbudt tusen kroner for å si at de er omskåret, eller truet til å bruke hijab, at Hege Storhaug skal ha sagt at hun har tatt lydopptak av Aden, og truet med at dette vil bli brukt mot henne, at hun ble presset til å hente inn taushetsbelagt materiale fra barnevernet og til å gå «undercover» for å skaffe opplysninger, blant annet gjennom å late som om hun skal omskjære barna sine». Hege Storhaug avviste alle beskyldningene.

Samme år påviste Dagbladet at Storhaug og Karlsen har brukt skjulte opptak av kvinner for å presse dem til å samarbeide. Saynab Mohamud hevdet at HRS truet henne: «I første halvdel av 2002 kom Rita Karlsen daglig hjem til meg og sa hun hadde lydopptak av meg. Hun sa det flere ganger, og sa jeg burde være forsiktig med hva jeg sier», sa Mohamud til Dagbladet. Etter først å nekte for dette, innrømmet Hege Storhaug og Rita Karlsen to tilfeller av slike opptak da Dagbladet viste dem dokumentasjon. Storhaug hevdet at det var gjort for å «hjelpe og beskytte» kvinnen hun tok opptak av.

Det er selvsagt opp til den enkelte å velge hvilke av disse helt ulike versjonene man ønsker å feste lit til. Men dersom beskrivelsene av HRS’ arbeidsmetoder er korrekte, er det grunn til å frykte at det finnes folk i Norge som er så redde for hva HRS kan finne på av sanksjoner og hevntokt at de ikke våger å åpent gå ut mot dem. Det er i tilfelle svært alvorlig.

Statssekretær Libe Rieber-Mohn og statsråd Anniken Huitfeldt fjernet ikke støtten til HRS i 2009. Det er enda mindre sannsynlig at finansminister Siv Jensen kommer til å gjøre det nå. Samarbeidet mellom Frp og HRS er langvarig og intimt. Da SV og statsråd Audun Lysbakken halverte støtten til HRS, svarte Frp og Carl I. Hagen med å presse Høyre og la Oslo kommune ta regningen over sitt budsjett. Hagen var i det minste ærlig nok til å si det åpenbare: «HRS er en veldig viktig stemme på den innvandringskritiske siden». Derfor ønsket han å gi dem penger.

Det virker helt illusorisk at de Frp-styrte departementene Justis og Finans skal tenke annerledes om dette. Senest i valgkampen som nettopp er over, har HRS framstått som en propagandamaskin for innvandringsminister Sylvi Listhaug. Svært mye av aktiviteten på organisasjonens blogg har handlet om rene partipolitiske angrep på særlig Arbeiderpartiet og Venstre, og et innbitt forsvar av Listhaug og Frp – langt unna det påståtte integreringsarbeidet organisasjonen får statsstøtte for.

HRS hevder at de ønsker å skape et større rom for å diskutere problematiske sider ved islam. De er sterkt kritiske til en påstått berøringsangst overfor vanskelige sider ved religionen. Men ved å opptre som de gjør, oppnår de det stikk motsatte. For moderate, sindige og reflekterte mennesker blir debatten om de opplagt problematiske sidene ved islam – som kvinneundertrykking, æreskultur og diskriminering av seksuelle minoriteter – vanskeligere tilgjengelig når den domineres av den hatske og konspiratoriske tonen som HRS er så glade i å benytte seg av. Det er synd, for disse temaene er vanskelige nok som de er – og det er helt avgjørende at de settes under saklig og opplyst debatt.

Mer fra: Debatt