Menneskerettigheter under press

I helsevesenet i Norge redder man først og spør etterpå. Vi graderer ikke menneskeverd i nødsituasjoner.

Kjedelig! Unødvendig å si! Alle er vel enige i FN-deklarasjonen fra -48 som tilkjenner alle mennesker samme verdi og rettigheter! Er ikke konsensus om menneskerettighetene, inkludert retten til liv, en del av grunnen vi bygger all annen diskusjon på, så innlysende at man ikke trenger å vise til dem? Det trodde jeg. Men det var før jeg kom hjem fra ferie og møtte uttalelsene fra Norges justisminister i avisbunken.

Kallmyr advarer mot å redde havarerte båtflyktninger fordi han er bekymret for at det på sikt kan øke totalantallet som legger ut på flukt. Han mener flere kan dø hvis noen reddes, slik at den langsiktige effekten blir negativ.

Det er ingen tvil om at migrasjon er en av vår tids store utfordringer og at det ikke finnes enkle løsninger. Men hva slags samfunn kan produsere en advarsel mot å redde mennesker som er i ferd med å drukne? Er det virkelig Norge? Hva gjør det med samfunnet om justisministeren, som høyeste forvalter av vår tenkning om rett og galt, åpner for at kanskje ikke alle bør plukkes opp fra vannet?

Det landet jeg kom hjem fra, er Rwanda. Der markerer man nå at det er 25 år siden et av historiens verste folkemord. I alle diskusjoner om hvordan dette kunne skje er det en fellesnevner: De-humanisering. Overgrepene kunne ikke skjedd uten en forutgående gradvis endring i hva som var akseptabelt å si om tutsiene. Først etter at de var blitt kalt snyltere og kakerlakker, kunne lederne oppfordre til å rydde landet for «skadedyr». I ettertid er selve inndelingen av mennesker i tutsier og hutuer blitt bannlyst, og Rwanda er nå et av de fredeligste landene i regionen.

Selv om situasjonen er helt annerledes i Norge, kan vi likevel lære av trekk i argumentasjon som tidligere har ført helt galt av sted. Jeg synes alle varsellampene burde blinke når det åpnes for at en bestemt gruppe mennesker (båtflyktninger) ikke nødvendigvis skal reddes hvis de holder på å drukne. Man kunne jo bare prøvd å erstatte ordet «båtflyktninger» med et annet, for eksempel «bergensere».

I helsevesenet i Norge redder man først og spør etterpå. Vi graderer ikke menneskeverd i nødsituasjoner. Man spør ikke om betalingsevne, legning, statsborgerskap, hudfarge, religion, partimedlemskap eller andre inndelinger. Redningshelikopteret plukker opp alle. Det er en selvfølge, og det er en av grunnene til at vi elsker Norge. Det skulle ikke være nødvendig å si det: Vi mister noe av det beste i samfunnet vårt hvis det ikke lenger er et grunnleggende imperativ at man forsøker å redde (alle!) liv i nødsituasjoner. Det er ikke det samme som å si at alle skal få opphold i Norge – det finnes mange mellomløsninger.

Så, heia Leger Uten Grenser og andre som holder grunnleggende menneskerettslige prinsipper i hevd! I tida som kommer kan det se ut som om menneskerettighetene trenger aktivt forsvar, også fra alle oss som har tatt dem for gitt.