Mennesker trenger mennesker

Kvinner trenger jordmødre For hver kvinne, hvert par og hver familie vil en fødsel være begynnelsen. En start. Hvordan denne starten er, avhenger av hvordan kvinnen blir tatt vare på. Hvem som tar vare på henne. Hvordan fortsettelsen blir avhenger av det samme. Det er så enkelt og så vanskelig. Vi har alle behov for å bli tatt vare på. Ikke for å unngå at noe forferdelig skal skje men for å føle oss trygge, for å kunne ta i bruk vår iboende styrke. Vi mennesker har også et behov for å ta vare på. Å bli gitt muligheten til å ta vare på noen i en gitt situasjon gir mening. Enten det er som en profesjonell eller i det private.

For at menneskeheten skal bestå må kvinner føde barn. Naturen har gjort det både enkelt og vanskelig for oss. Enkelt fordi det kan virke som det er en "drift" hos de fleste kvinner på et eller annet tidspunkt å ville reprodusere. Vanskelig fordi vi er den arten på jorda som har de hardeste og lengste fødslene og får de største babyene (i forhold til kvinnens størrelse) Vi får de barna som, når vi sammenlikner oss med andre arter på jorda, er lengst avhengige av foreldrene sine.

Vi må sikre, ikke bare artens overlevelse i fødselsøyeblikket, men også artens overlevelse for fremtiden gjennom å ta godt vare på barnet/ barna lenge nok til å kunne gi videre stafettpinnen i mer eller mindre trygg forvissning om at avkommet kan vare på seg selv og neste generasjon.

Det er nettopp denne grunnleggende og iboende viten du og jeg har om ansvaret for å føre menneskeheten videre, som gjør at fødselsopplevelsen blir så grunnleggende viktig. Fordi opplevelsen av fødselen din vil påvirke deg som føder i den grad at den også vil påvirke barnet ditt og deres felles fremtid. Alltid. På godt og vondt.

Vi har lett for å tenke på ordet opplevelse som grunn og egoistisk. Ordet brukes gjerne i sammenheng med personlig tilfredsstillelse. Derfor kan ordet ha en negativ klang i fødselsammenheng; noen kvinner anklages for å velge opplevelsen (les: personlig tilfredsstillelse) framfor barnet. Når det faktisk er to sider av samme sak. Fødselsopplevelsen er så vesentlig nettopp fordi den bidrar til den optimale tilknytningen til barnet som igjen sikrer artens overlevelse.

Jeg har akkurat lest en artikkel som heter "The experiences of women, midwives and obstetricians when women decline recommended maternity care: A feminist thematic analysis" Skrevet av Bec Jenkinnson, Sue Kruske og Sue Kildea. Den er publisert i det internasjonale tidsskriftet "Midwifery" (2018)

Når jeg leser denne artikkelen gjenkjenner jeg lett opplevelsene, utsagnene og dilemmaene. Fra alle parter. Det er vondt å lese. Artikkelen er fra Australia, men tematikken er global. Og vanlig.

Hva skjer når kvinner takker nei til anbefalt behandling? Hvordan responderer lege og jordmor? Hva skjer i, og med samspillet mellom helsepersonellet og kvinnen? I Norge er det slått fast ved Lov om pasientrettigheter og i Helsepersonelloven, at kvinner har rett til å takke nei til enhver intervensjon/inngrep/behandling. Hun har rett på objektiv informasjon som er faglig oppdatert. Det kalles informert samtykke. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast kvinners rett til å velge hvor, med hvem og hvordan hun vil føde.

Allikevel viser denne artikkelen at det ikke er så enkelt. Kvinner som takker nei til anbefalt behandling opplever å bli avvist, truet, presset, manipulert, lurt og til og med tvunget.

Kvinnefokusert omsorg er et kjent begrep og "gullstandard" for svangerskaps-, fødsels, og barselomsorg. Med individuell fokus på hver kvinne og hennes fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og kulturelle behov. I våre egne, nasjonale retningslinjer for svangerskapsomsorg står det blant annet: "Kvinner bør tilbys kontinuitet i svangerskap, fødsel og barseltiden, det vil si å møte så få fagpersoner som mulig, ut fra kvinnens ønske."

Kontinuitet i omsorgen. Hva legges i det? "Caseload Midwifery Care" Det vil si en omsorg der kvinnene får mulighet til selv å velge sin jordmor. En jordmor i et team som skal ha hovedansvaret og som vil følge henne gjennom svangerskapet, fødselen og inn i barseltiden. Vi trenger fødestuer som skal ligge utenfor sykehus og de skal være jordmorstyrt. Kvinnene skal får mulighet til å føde enten på fødestuer eller hjemme dersom forholdene ligger til rette for det. Jordmor-gruppene skal ha likeverdig samarbeid med kvinneklinikkene som tar imot kvinner som trenger og ønsker ekstra oppfølging, samt være akuttberedskap. De som av ulike grunner planlegger sykehusfødsel vil møte gynekolog tidlig i svangerskapet og samme gynekolog vil bli involvert i og kjenne til kvinnen og hennes ønsker og behov under fødselen.

Dette er, etter min mening, den beste løsningen for framtiden. Norge må se seg heldig som allerede har god jordmortradisjon med 95% jordmordekning ved fødslene. Men vi har ikke like god tradisjon når det gjelder jordmoroppfølging i svangerskapet og vi har dessverre ingen offentlig tradisjon på kontinuitet. Det har imidlertid dukket opp jordmorgrupper rundt om i landet som tilbyr privat oppfølging og kontinuitet. Dette er jordmødre med like god erfaring både i svangerskapsomsorgen som i fødsels - og barselsomsorgen. Disse gruppene kan Norge lære av.

For hver kvinne, hvert par og hver familie vil en fødsel være begynnelsen. En start. Hvordan denne starten er, avhenger av hvordan kvinnen blir tatt vare på. Hvem som tar vare på henne. Hvordan fortsettelsen blir avhenger av det samme. Det er så enkelt og så vanskelig. Vi har alle behov for å bli tatt vare på. Ikke for å unngå at noe forferdelig skal skje men for å føle oss trygge, for å kunne ta i bruk vår iboende styrke. Vi mennesker har også et behov for å ta vare på. Å bli gitt muligheten til å ta vare på noen i en gitt situasjon gir mening. Enten det er som en profesjonell eller i det private.

Skal jordmorfaget og omsorg reduseres til kun å følge prosedyrer? Til å ha sitt på det tørre? Dokumentert nok? Kryssa av nok skjemaer? Jeg har sagt det før og sier det igjen: Prosedyrer og retningslinjer er viktige og nødvendige, men slutter vi å tenke selv; å vurdere individuelt, fortløpende og på bakgrunn av den aktuelle situasjonen, da har faget tapt. Og da har vi tapt.

Jeg er opptatt av kvinners rettigheter i fødsel. Jeg leser for tiden en bok som heter "The Roar behind the Silence" "Brølet bak Stillheten". Hvorfor er det så vanskelig å bli hørt, sett, møtt og forstått som individer? Brølet vårt møter en vegg av stillhet. En vegg av prosedyrer og retningslinjer. Ekkoet fra veggen kastes tilbake og kveler brølet. Gang på gang. Deretter blir det stille. Det er stille fra kvinnene som opplever å ikke bli hørt, det er stille fra jordmødrene som opplever å ikke få gitt. Eller....... kanskje det kommer et lite brøl? JordmorKAN-kampanjen til Jordmorforbundet NSF er et brøl det står respekt av. Jeg tenker at det er på høy tid å fronte jordmødres unike fagkunnskap og kompetanse. Jordmødres jobb er blant annet å støtte kvinner og sikre deres valgmuligheter. Vår jobb er å legge til rette for god, faglig oppdatert informasjon i rett mengde til rett tid. Vi skal sikre at kvinnene har mottatt og forstått den informasjonen de har krav på og som de etterspør. Vår jobb er å legge til rette for den støtten, hjelpen og behandlingen kvinnene trenger - henvisning videre i systemet iberegnet. Dette er jordmødre utdanna til. NSF Jordmorforbundets tydelighet på hva jordmødre kan og hva vår utdanning innebefatter er helt nødvendig i prosessen mot et bedre helsevesen der mennesket står i sentrum og pasient -og menneskerettigheter følges. Det er ikke en selvfølge i dag. Jordmødre må styrke sin integritet gjennom å være tydelig, til stede og kreve det som trengs; større stillinger, bedre lønn og flere arbeidsoppgaver. Kvinnene ønsker vår ekspertise og det skal de få. Vi er faktisk nødt til å forandre fødselsomsorgen for å få samfunnet på rett kjøl igjen. Det er der det starter.