Mennesker på flukt har strandet i Hellas

Menneskene fra overfylte båter har strandet i fattige Hellas. De fleste bor under ubeskrivelige forhold i flyktningeleiere. De kommer ikke videre, våre grenser er stengt. Vi svikter disse menneskene.

Jeg er hjemme fra Chios som frivillig hjelpearbeider. Jeg har fått høre flyktningenes historier, om krig, om bombing om ødelagte byer ødelagte hus og hjem Jeg ble fortalt om barn, fedre, mødre, døtre og sønner som er drept i krigen i Syria og om familiemedlemmer som er kommet bort under den strabasiøse reisen. Noen har familie, barn eller foreldre som er flyktninger i andre land. De er som oss; servitører, studenter, ingeniører, lærere og landarbeidere. Flukt var den eneste utvei.

Flyktningene trodde på et bedre liv i Europa. Den siste del av flukten til et trygt Europa, var i overfylte båter over Egeerhavet. Da de kom i land, var de våte, de var tørste, sultne og slitne. Men lettet, de øynet et håp. Jeg var der i mars og tok imot flyktninger som i nattens mulm og mørke kom til Chios. Noen gråt, noen besvimte, noen jublet. De var alle lettet, de hadde kommet til frihet, endelig– nå kunne et nytt liv begynne.

Jeg har igjen vært tilbake på Chios. Menneskene fra de overfylte båtene har strandet i fattige Hellas, noen tusen på Chios. De fleste bor under ubeskrivelige forhold i flyktningeleiere. Blant flyktningene er barn som er født under flukten, og gravide kvinner. Hver familie bor i et lite telt med pressening over, for å dempe solen og den uutholdelige varmen. Slik lever de, ulike familier, ulike nasjonaliteter, stuet sammen i leire, uten senger, bord eller stoler, uten mulighet til å lage mat eller ha noen form for familieliv. Forholdene er nedverdigende. Tre ganger om dagen står de i matkø, i stekende varme og uten beskyttelse mot solen. Matkøene er lange – varmen uutholdelig. De fleste smiler fortsatt og takker for maten. Noen har sluttet å smile og takke.

De fleste hadde fortsatt håp, jeg møtte mange smilende takknemlige flyktninger og glade barn. Hvor lenge vil det vare? Hvor lenge orker de å være stuet sammen som kveg i bare håpløshet. Hvordan vil disse menneskene bli preget av et liv i måned etter måned på flukt, uten å vite når de får komme videre eller hvor dere reise skal ende. De aller fleste ventet på å komme videre til flyktningeleire i Aten og videre til land i Europa. De ba om kofferter, slik at de kunne ta med seg de få eiendelene de fortsatt hadde og klær og sanitetsartikler de hadde fått utdelt. Vi hadde ikke kofferter å gi dem, de må klare seg med IKEA-poser. Også det synes jeg er uverdig.

Jeg orket ikke å fortelle at de ikke hadde mye å se fram til. Norge og Europa overholder ikke sine forpliktelser etter flyktningekonvensjon og menneskerettigheter. Vi stenger våre grenser for mennesker på flukt og slutter opp om de partier som har den strengeste innvandrerpolitikken. Tusenvis av barn, kvinner og menn i nød flykter til vår verdensdel i håp om et liv uten krig. Mange har strandet i Hellas, de kommer ikke videre, våre grenser er stengt. Vi svikter disse menneskene.