Menneskehetens absolutte skam

Det er objektivt sett lite som tyder på at vår klode kommer til å gå under i 2012. Men mangt et menneske vil bukke under.

Hvert tredje sekund dør et barn av sykdommer menneskeheten har lært seg å behandle. Hvert minutt dør en mor. «Det er menneskehetens absolutte skam», sier Philippe Douste Blazy når han skal diagnostisere kloden vår. Douste Blazy er utdannet kardiolog. Han har innehatt tre ministerposter i Frankrike. Nå er han spesialrådgiver i FN. Han er en mann med en skarp hjerne, og et varmt hjerte som banker for de svakest stilte i verden. Slik analyserer han når han skal finne ut hva som teller på Tellus: Det eneste rettferdige er at også de aller fattigste får tilgang på den aller beste og aller nyeste medisinen. Det er ikke bare rettferdig, det er også mulig. Vi kan utrydde en sykdom som aids i løpet av en generasjon. Vi kan så å si ta kverken på malaria og innersvingen på tuberkulose. Da kan et kontinent som Afrika virkelig begynne å reise seg.

Hvordan skal dette skje? Douste Blazy har begynt arbeidet gjennom UNITAID. UNITAID er et globalt helseinitiativ som ved hjelp av innovativ finansiering forsøker å bringe medisiner ut til klodens avkroker. Pengene kommer inn hovedsakelig gjennom mikroskatter på flyreiser og finanstransaksjoner. Norge støtter UNITAID gjennom CO2-avgiften. Siden starten i 2006, som Norge var med på, har UNITAID samlet inn 14,5 milliarder kroner. Ja, det er mye penger. Ja, det er en god start. Nei, det er ikke nok. Hvorfor er landsfedre og landsmødre og en kynisk finanselite så motvillige til å bli med på en globalisering av solidaritet når så mye annet er globalisert? Hvorfor skal det være så vanskelig å få innført flere mikroskatter på finansielle transaksjoner hvor inntektene kan gå til helsearbeid i fattige land.

Det eneste svaret jeg kan komme på må være at verden har gått av skaftet. Verden er syk. Den alvorligste sykdommen i rike land heter «vondt i viljen». Dette tenkte jeg på da jeg nylig reiste rundt i Liberia sammen med Douste-Blazy. Dette tenkte jeg på når jeg besøkte sykehus i Liberia og så at flere totalt manglet utstyr til å diagnostisere sykdommer. Prøvene måtte sendes til Sør-Afrika, og som en av legene sa: «Gud vet når vi får dem tilbake». Jeg tenkte på min egen treårige sønn som her i Norge får hjelp på dagen, for ikke å si timen, når han er syk. Jeg tenkte på treåringene jeg møtte i Liberia som dør smertefulle malariadøder, tuberkulosedøder og aids-døder fordi verden rundt dem har «vondt i viljen». Løsninger finnes. Vi må begynne å bruke dem.