MENNESKE, MASKIN OG TEKNOLOGI, en refleksjon

Alt liv har oppstått naturlig i elementet kalt natur, også vår art: Mennesket, som selv besitter evnen til å skape. Under tiden har homo sapiens funnet opp hjelpemidler og maskiner, som ble og blir bestyrt. I løpet av kort tid har den teknologiske utviklinga eksplodert og blitt gitt overstyring av viktige samfunns-felt.

Spranget, fra betalingsfrie, naturforvaltende livsmåter til vår tids vestlige livsstil, er enormt. Hypermoderne mennesker lever ufritt i forhold til en teknologi vi mangler oversikt over og innsikt i. Et enkelt lyspæreskift på en bil med pc under panseret koster fort 3000 kroner. Hvis teknologien svikter eller bryter sammen, blir vi overgitte og hjelpeløse. Mobil- nød- og strøm-nett er eksempelvis svært utsatte i ekstremt vær. Horisonten er farget av sorte skyer, som spår kriser. Til tross for nevnte realitet blir vi  umyndiggjort og underlagt utenforstående ekspertise i galopperende grad.

Datastyrte systemer representerer fremmedgjørende fremskritt med mange fordeler og medfølgende ulemper, som f eks nye typer kriminalitet, spionasje og sabotasje. Overvåkning og hacking utvider tidas trusselbilde og gjør det svært uoversiktlig. Cyberkrig, romkrig, datasentre og satelitter som kommuniserer med atomvåpen, draps-droner, roboter, fjernstyrte krigs-systemer. Autopiloter kan ta kontroll over fly, bankkontoer blokkeres, lagret informasjon havne på avveie, i det hele tatt er mulighetene mange.

For få år siden leste jeg om GrayFish, et NSA-skapt virusprogram, som ubemerket sniker seg inn på harddiskene våre. Noen jeg ikke kjenner har sannsynligvis fullt innsyn i pc-en min, hvis de vil, og jeg kan ingenting gjøre, ikke en gang vite om det bedrives daglig tjuvfiske. Men regjeringer og jordboere i alminnelighet stoler blåøyd på dagens sårbare systemer.


Aldri før har naturen, fremtiden og kloden så skjebnesvangert blitt holdt i av menneskehender uten tilstrekkelig omsorg. Arten vår har under tiden oppnådd dominans og innflytelse over det vi anser som våre kår, vårt klima, vår klode. I løpet av mine leveår har verden endra seg lynkjapt. Nå befinner vi oss i et ras, og det er for seint å snu i tide. For få år siden var ordet irreversible å finne omtrent 50 ganger i FN`s rapport om klodens klima-tilstand. Den siste, fra 2018, er en kniv på menneskehetens strupe. Tidsfristen for å endre adferd renner ut.

Imens durer vi videre med «nyvinninger» uten å ane hva konsekvensene blir på sikt. Hva forårsaker f eks trådløse signaler, som fyker gjennom lufta på kryss og tvers og rett gjennom oss og alt? Tv-bildene fra Eidsvolls plass der klima-ungdommem samlet seg i protest sist fredag flimret grunnet den konsentrerte mobilbruken. Smartmålere er installert i de fleste norske hjem, og 4G nettet skal byttes til 5G, for å speede opp den trådløse trafikken. Slike tiltak medfører større sårbarhet med tanke på innbrudd og sammenbrudd samt øker stråling til fare for mennesker og natur, i særdeleshet insekter. Det å være i forkant og på høyde er en pisk som driver utviklingen fram- eller bakover med oss på slep. Massene trår trofaste trinn til refreng om vekst og fordeler og overser mangt et misforhold samt at det økonomiske utbyttet i hovedsak tilfaller en stadig mindre elite.

Martin Armstrong, en økonomisk ekspert på dollarens geografi, avleser pengestrømmer. Han betegner nåtidas verdensomspennende jakt på kapital som nådeløs og desperat rovdrift. I denne kampen om eierskap og kontroll, er slavebindende kontrakter et middel, kampen mot terror et mål mens digitale leketøy avleder og underholder massene. 

Stikk i strid med vitenskapelige råd eskalerer oljegigantenes klimagassing. Med andre ord går politikere gode for kapitalmakt og får storstilte naturødeleggelser og humanitære katastrofer med på kjøpet. Fortjeneste synes å trumfe alt. Profitt fra en kynisk, markedstyrt verdenshandel tilfaller, som nevnt, et mindretall misbrukere av slaget som aldri får nok. Ideelt sett burde de tvangsinnlegges på avvenningsklinikker, siden avhengighet er en sykdom som behøver kur.



Den fingernemme ape-avarten vi tilhører er fra naturens side svak og lite levedyktig, og vi har etterhvert kommet dit at vi ikke bare er en truet art, men truer oss selv. Menneskelig intelligens utøves med stor kløkt og rottefanget idioti. Vi lever lite jordnært og har et skjødesløst forhold til helhet og sammenheng. Muligens startet tapet av bakkekontakt da det første menneskelige vesen karret seg opp på to? Vår art har utvilsomt kuttet forbindelsen med omgivelsene vi en avhengige av. Samtidig er vi totalt underlagt naturen innbefattet vår egen unatur.