Av: Audhild Norendal og Agnete Andersen Bueie, lærerutdannere ved Universitetet i Sørøst-Norge
Årets eksamenstid er igang. Norskeksamen er den mest omdiskuterte. Igjen skal elevene vise hva de har fått ut av opplæringen gjennom en individuell femtimers skoleeksamen. En ekspertgruppe ser nå på hvordan eksamensordningen bedre kan tilpasses framtidas skole. Men hvilket rom er det er det egentlig gitt for å tilpasse den tradisjonsrike norskeksamen til den kommende fagfornyelsen?
I novella «Den ville ridaren» fra 1952 skildrer Tarjei Vesaas den vanskelige skriveprosessen slik: «Han skriv, men når han les det etterpå, så er det ikkje noko å vise fram. Det er berre framtvinga ord».
Nåværende eksamensordning ble grundig debattert i forbindelse med avviklingen av fjorårets eksamen. Det ble satt spørsmålstegn ved om elevene fikk vist kompetansen sin gjennom en 5-timers skoleeksamen, og det ble hevdet at eksamen tok for mye av undervisningstiden. Dessuten ble det kritisert at ordningen er for dyr og krever for mange ressurser. Norskeksamenen fikk den skarpeste kritikken. Den var først og fremst rettet mot at vurderingen av elevbesvarelsene er for tilfeldig, og at det er stort sprik mellom det elevene lærer i faget og hva de blir bedt å skrive om til eksamen.
Nå er det igjen tid for at elevene i ungdomsskole og videregående skole skal vise hva de har fått ut av norskopplæringen sin gjennom den avgjørende avgangseksamenen. Til sammen er det hvert år over 80.000 ungdommer som er oppe til skolesystemets mest omfattende eksamen. Derfor kan det være vel verdt å kritisk drøfte denne tungvekteren også i år.
Nåværende læreplan, Kunnskapsløftet, opererer med kompetansemål som skal måle elevens ferdigheter i form av deres ytre og observerbare adferd. Planen har derfor også møtt innvendinger fra flere hold om at den først og fremst ivaretar nytteperspektivet ved opplæringen. Elevene skal tilegne seg den praktiske kunnskapen og kompetansen som de trenger for videre skolegang og studier. For å sikre at elevene faktisk har tilegnet seg denne kunnskapen, blir det nødvendigvis mye testing i løpet av skolegangen. Læringssynet i Kunnskapsløftet må nok derfor ta på seg noe av ansvaret for stresset og resultatjaget til generasjon prestasjon.
Arbeidet med fagfornyelsen er nå inne i sin sluttfase. Fornyede læreplaner skal tre i kraft fra høsten 2020. Fagfornyelsen markerer et tydelig taktskifte i synet på hva utdanning og skole skal være. Fagfornyelsen er kalt et verdiløft, og den ønsker å tydelig framheve danningsdimensjonen ved opplæringen. Hele mennesket skal ivaretas bedre, både det kognitive, emosjonelle og sosiale. Lite målbare danningsmål gjenspeiles tydelig i den overordnede delen, i de nye kjerneelementene for fagene og i de tre fagovergripende temaene «folkehelse og livsmestring», «demokrati og medborgerskap» og «bærekraftig utvikling».
Vekten på indre og mindre målbare prosesser kommer også til uttrykk i utkastet til de nye kompetansemålene for norskfaget som ble lagt ut til høring i mars. Mens elevene i nåværende plan i stor grad blir bedt om «å gjøre rede for», «forklare», «drøfte» og «diskutere», er disse nå balansert opp mot det å «oppleve», «erfare» og «eksperimentere». Dette åpner opp for at opplæringen mer kan fokusere på det moderne danningsprosjektets fordring på et gjensidig møte mellom individet, samfunnet og verden.
Det fagfornyelsen imidlertid foreløpig gir få svar på, er hvordan vurderingssystemet skal samsvare med fagfornyelsens intensjoner. Avgangseksamen i norsk er mye mer enn en skriveprøve i mai. Tidligere gitte eksamensoppgaver blir ofte benyttet som skriveoppdrag undervegs i elevenes skoleløp. Oppgavene påvirker derfor i stor grad både læreres og elevers oppfatning av faget. Dessuten blir lærerne målt på kvaliteten av undervisningen i lys av hvilke eksamensresultater de greier å oppnå.
Om fagfornyelsen nye intensjoner skal realiseres, blir det dermed helt avgjørende hvordan det tenkes rundt eksamensordningen. Flere spørsmål står foreløpig ubesvarte i denne sammenhengen. Det er uavklart hvilke av delene av den fornyede læreplanen som skal ligge til grunn for eksamensoppgavene. Og hvordan kan elevenes «undring», «engasjement» og «eksperimentering» vises fram? Kan og skal det vurderes? Og hvordan skal dette eventuelt kunne måles i form av karakterer? Overordnet handler disse spørsmålene om hvordan det blir mulig å få til et godt samsvar mellom den nye vektleggingen av danningsprosesser i fagfornyelsen og en avgangseksamen som en målbar sluttvurdering.
Det er opprettet en ekspertgruppe som skal befatte seg med disse spørsmålene. Men Kunnskapsdepartementet har gitt temmelig trange rammer for arbeidet. Føringen for arbeidet er at eksamen som sluttvurdering skal bestå, den skal være individuell og faglig, omfanget av karakterer skal være det samme som i dag og at eksamen skal gjennomføres med omtrent de samme ressursene som før.
Det bør imidlertid åpnes opp for at det kan bli gjort mer omfattende endringer med ordningen. Med de føringene som nå er gitt, er det fare for at det er lite å faktisk få endret med nåværende eksamensformen. Og om elevene fremdeles kun skal få noen få timer på seg til individuelt å få vise fram hva de har fått ut av skolegangen, vil det sannsynligvis slå beina under mange av de gode intensjonene i fagfornyelsen. Både synet på læring som noe kollektivt og vekten på dybdelæring som fornyelsen bygger på, krever langsommere læringsprosesser og mindre individualistiske vurderingssituasjoner enn det nåværende eksamensordning tilbyr.
Faren med de sterke føringene til eksamensgruppa er at det fortsatt bare vil være de målbare og individuelle kompetansemålene eksamen har mulighet til å etterspørre. Det vil igjen videreføre en opplæring der nytteperspektivet vil dominere skolens fremste dannelsesfag. Og generasjon prestasjon vil nok fortsatt oppleve at det de skriver «ikkje er noko å vise fram, men berre framtvinga ord».