Når barn begynner på skolen lærer de helt grunnleggende ting, som det å lese, skrive og telle. Senere lærer de å bygge på denne kunnskapen og for hvert år bygges det på med nye utfordringer. Det legges til flere fag og barna utfordres til å utfolde sin kunnskap.
Vi tar det som en selvfølge at tilegning av kunnskap foregår lineært, fra a til b, fra begynnelse til slutt. I teorien begynner du på nivå ett og avslutter på nivå ti. I praksis er det ikke gitt at du forstod alt fra nivå ett og kanskje du ikke fulgte helt med på nivå tre eller kanskje du først på nivå fem forstod deg på nivå to. Av og til kan vi lære noe, tro at vi forstår det, møte den samme lærdommen på nytt senere i livet og ikke huske at vi har hørt det før eller plutselig forstå det på en helt annen måte. Dette er noe verken skolesystemet eller vi som samfunn tar hensyn til, selv om vi egentlig er klar over det. For du kan ta en hvilken som helst gruppe med mennesker over 20 år, putte dem i et rom og fortelle dem at de skal besvare en naturfagprøve tilegnet elever på 7. trinn og mange vil begynne å svette.
Jeg vil påstå at mange voksne kjenner på en overveldende frykt når de blir stilt spørsmål de «burde» ha svar på, som årsaken til første verdenskrig, når den franske revolusjonen begynte eller hva et atom er bygget opp av. Og hva er Freud egentlig kjent for og hva er forskjellen på gonoré og klamydia? Hos noen slår overlevelsesmekanismen automatisk inn ved slike spørsmål. Hjertet begynner å dunke fortere, du blir svett i hendene og kjenner på kamp-eller-flukt-responsen. Mye av den kunnskapen som det forventes at alle skal ha inne, som vi alle fikk med oss fra barne- og ungdomsskolen og også fra videregående, har de fleste av oss glemt rett etter siste skoledag eller eksamen. Denne utsorteringen av kunnskap i seg selv er ikke så farlig, men det er bekymringsfullt at vi ikke tør å innrømme at vi ikke lenger innehar denne kunnskapen i de situasjoner der vi blir konfrontert med det.
Om en voksen person i det hele tatt tør å stille grunnleggende spørsmål om historie, naturfag, sex eller politikk, har mange av oss en tendens til å reagere med et litt sjokkert blikk, ja, kanskje også et nedlatende smil, som om vi prøver å si «hallo, dette burde du jo vite». Og så plukker vi diskré mobilen ut av lomma for å google svaret, fordi vi egentlig ikke er helt sikre selv.
Det kan framstå som et banalt problem, men det er ganske alvorlig at vi går glipp av muligheten til å tilegne oss solid kunnskap fordi vi ikke tør å innrømme at vi ikke vet. Anskuelsen på kunnskap i vår tid har nærmest blitt en religion der det ansees som en synd om du våger å stille spørsmål ved noe du egentlig burde vite. De fleste av oss går rundt med bruddstykker av kunnskap om forskjellige ting og later som om vi har en helhetlig forståelse. Vi tør ikke stille spørsmål eller si at vi ikke forstår noe, av frykt for å bli stemplet som dumme. Noen ganger, når vi møter på noe vi ikke helt forstår, ser vi raskt over på naboen og bare gjør som ham. Det faller oss ikke inn at naboen kanskje heller ikke har en helhetlig forståelse av hva som foregår og bare improviserer. Slik blir vi plutselig kollektivt enig om noe ingen av oss egentlig forstår.
Små barn er så heldige at de ennå ikke har blitt opplært til å late som de forstår noe de egentlig ikke forstår. Når de stiller oss voksne spørsmål som potensielt kan blottlegge vår manglende kunnskap, får vi litt panikk. Før ble barns spørsmål, som rokket ved den voksnes fasade, besvart med trusler eller straff. Det har vi heldigvis kvittet oss med, men alternativet er egentlig ikke så mye bedre. På tross av at vi har blitt et mye mer åpent samfunn, skyr vi likevel innrømmelser av tilkortkommenhet og feiltrinn. De voksne tør fortsatt ikke si «jeg vet ikke». I stedet blir barnas spørsmål besvart med halve sannheter eller avledet med en yoghurt eller et lite spill på mobiltelefonen. Potensielt lærer barna med dette at de voksne ikke tåler motgang og får ikke med seg noen redskaper til å takle motgang når de selv møter på det senere i livet.
Måten vi møter barns nysgjerrighet og søken etter kunnskap på speiles også i resten av samfunnet. Avledninger og halve sannheter har blitt hverdagskost også når politikere får spørsmål om sine holdninger eller når institusjoners rammer eller fagpersoners ytringer blir stilt spørsmål ved. Ikke sjelden hører vi dem si «her reiser du noen viktige spørsmål», for så å ikke få noe svar. Ingen får lenger en linjal over fingrene for å stille spørsmål, men frykten for represalier for å tørre å spørre har blitt inngravert så dypt i vårt sinn at vi nærmest kjenner oss lammet på innsiden bare ved tanken på å stille et «dumt» spørsmål. Det er en grunn til at de færreste tør å sitte på første rad under en forelesning eller rekker opp hånden når en kursholder stiller spørsmål, enten det er på universitetet eller et seminar i regi av jobben.
Frykten for å bli avslørt som uvitende gjør det heller ikke enkelt å tilegne seg ny kunnskap. Dersom noen forsøker å fortelle oss noe vi ikke vet, men som vi burde vite, reagerer vi ikke sjelden med å bli fornærmet. Når vi selv likestiller det å ikke vite noe med det å være dum, er det ikke rart at vi anser andres forsøk på å fortelle oss noe som nedlatende belæring. Det hjelper heller ikke på når vi selv besvarer andres spørsmål med den samme nedlatende belæringen vi selv frykter å bli ofre for.
Kunnskap har blitt en trend og trender handler ofte om å forsøke å «passe inn» og bli anerkjent som del av en eksklusiv klubb. Du skal aldri stille spørsmål ved en trend, du må late som du vet hva «greia er» og latterliggjøre alle de som likevel spør. De virkelig viktige tingene er aldri kule, slik som genuin nysgjerrighet, høflighet og empati, tålmodighet og ydmykhet. I dag har «alle» kule illustrative bøker om psykologi og vitenskap i bokhyllene sine, men de færreste har bladd gjennom bøkene for å forstå hva som står skrevet i dem. Det er trendy med store klassiske verdenskart og plakater med illustrasjoner av forskjellige planter eller dyrearter som vi vet lite om. I tillegg leser «alle» nyheter nå til dags og mange har blitt uhyre flinke til å gjengi nyhetsartikler og kronikker de har lest, nærmest ordrett under familiemiddager. Det som gjerne følger etter at et familiemedlem har gjengitt en slik kronikk, er et annet familiemedlem som motargumenterer ved å gjengi innholdet til en mot-kronikk. Resten av familien, som ikke har lest noe om saken det prates om, men som forsøker å være med, blir ekskludert fordi de «ikke skjønner hva greia er».
Vi bør være bekymret over at kunnskap har blitt «kult», for kul-het handler alltid om ekskludering av majoriteten og fører sjelden med seg bærekraftige verdier.