MELLOM KIRKEROM OG KONTORLANDSKAP

Er vi i Den norske kirke (Dnk) i ferd med å spare og effektivisere oss bort fra å være kirke? Den senere tiden har det vært oppslag om nedskjæringer i Dnk som følge av trangere økonomiske tider. Bevilgningene fra stat og kommune er ikke så store man skulle ønske. Lønnsoppgjørene koster. Og den nye arbeidstidsordningen for prestene er blitt dyrere enn antatt.

1. januar 2017 blir Dnk et selvstendig rettsubjekt med blant annet arbeidsgiveransvar for prester, proster, biskoper, ansatte ved bispedømmekontorene og andre som tidligere var statsansatte. Noe av intensjonen med den nye arbeidstidsavtalen for prestene var - i følge Presteforeningen - å synliggjøre at det er for få prester i Dnk og at mange arbeider for mye. Det var også et poeng at dette ble synliggjort før virksomhetsoverdragelsen fra staten til Den norske kirke.

Intensjonen var sikkert god, men å tro at dette skulle føre til en stor økning i overføringene fra staten til Dnk virker helt utopisk. Og hva har skjedd? Den nye arbeidstidsavtalen for prestene er blitt så kostbar at bispedømmerådene ikke har nok midler til å lønne alle stillingshjemlene de rår over. Derfor blir stillinger stående ubesatte i månedsvis når noen slutter. Slik sparer man på kort sikt penger, men kostnaden bærer arbeidstakerne som må dekke opp for vakansene. Noe som også fører til sykemeldinger.

I flere bispedømmer må det også kuttes i antall prestestillinger for å få økonomien til å gå rundt. I Tunsberg bispedømme - hvor jeg er ansatt - har bispedømmerådet nylig vedtatt å kutte 5 prestestillinger. 1,5 av disse årsverkene skal kuttes i Drammen prosti alene. Det absurde blir da, at den nye arbeidstidsavtalen, som i teorien skulle synliggjøre en underbemanning av prester og sørge for en mer oversiktlig og overkommelig arbeidstid, i realiteten skyver en større arbeidmengde over på prester som allerede har mye å gjøre. Alternativt kan vi gå rundt med stadig dårligere samvittighet for alt vi skulle ha gjort, men ikke får gjort.

Tunsberg bispedømmeråd, som har sett seg nødt til å kutte 5 årsverk, har (så vidt jeg har oversikt over) kuttet 5 prestestillinger - altså 5 årsverk med utadrettet "førstelinjetjeneste", mens man har fredet administrativt ansatte ved bispedømmekontoret. Dette synes som en ytterst merkelig prioritering. Er det virkelig ikke muligheter for innsparinger i det administrative leddet i Dnk?

Som en følge av alt dette kommer det nå i Tunsberg bispedømme signaler fra biskop og bispedømmekontor om at alle menigheter skal gå gjennom sine gudstjenesteforordninger for å se om man kan redusere antallet gudstjenester, ha flere fellesgudstjenester med andre menigheter og til andre tider enn søndag kl. 11.00.

Jeg forstår at man må redusere på noe når ressursene ikke strekker til, men å begynne med å kutte i kirkens "kjernevirksomhet" (for å bli i språket til bedriftstenkningen som ser ut til å prege også Dnk) synes totalt feilslått. Det er virkelig å sage over den greina som vi selv sitter på. Å kutte i messene - som er menighetens pulsslag og hovedsamling gjennom uka - vil være å bygge ned kirken. Her vil jeg sitere Peter Halldorf: "Vi feirer ikke messe fordi vi er kristne. Vi er kristne fordi vi feirer messe." Messefeiringen er selve det konstituerende i kirken og menighetene. Messene er ikke et av mange tilbud Dnk kirke har. Messen er det som gjør oss til kirke. Bygger vi ned dette, står vi etter hvert igjen med en rekke andre tilbud og aktiviteter som andre enn kirken like gjerne kunne holdt på med. Ja, kanskje til og med gjort det bedre enn hva vi som kirke kan. Er dette virkelig en måte å være kirke på som vi kan stå inne for i Dnk? Er det virkelig her vi skal begynne å kutte?

Jeg mener det er på tide for oss i Dnk å finne ut av hva vi skal prioritere. Skal vi være en aktivitetskirke med mange aktiviteter, men uten et tydelig sentrum? Eller skal vi være en kirke som først og fremst har sentrum i messefeiringen, med de kirkelige handlinger (dåp, vielse og gravferd) som naturlig henger sammen med dette, og gjerne andre aktiviteter - dersom det er ressurser til det? Jeg håper virkelig på det siste. Hvis ikke, tror jeg vi kan stå der med et variert tilbud, men uten noen menighet av døpte til å delta. Og jeg er redd vi ikke lenger oppfyller den oppgaven Grunnloven fortsatt pålegger oss: å være en folkekirke. For er det aktiviteter folkekirken etterspør eller er det messer og markeringer av livets og årets store begivenheter?

Jeg forstår at det vil måtte prioriteres hardt i tiden fremover, men da er det livsnødvendig for oss som kirke å ha prioriteringene i orden. Når det fra 1. januar 2017 ikke lenger vil komme øremerkede økonomiske overføringer fra staten, må vi se på hvordan vi prioriterer midlene i Dnk. Kan vi rettferdiggjøre store overføringer til en trosopplæring, som langtfra når den bredden som var intensjonen, samtidig som det må kuttes stillinger knyttet til gudstjenester og kirkelige handlinger?

Så da gjenstår spørsmålet: Er vi i Den norske kirke i ferd med å spare og effektivisere oss bort fra å være kirke?

Per Erik K. Brodal, prest i Bragernes menighet i Drammen