Mellom hjem og sykehjem

Valfarten til Fredericia kan gi inntrykk av at vi mangler gode arbeidsmåter når vi som eldre får behov for hjelp.

Innlegget er skrevet sammen med Anne Marie Johansen, avdelingsdirektør Aldring & Kultur, 
Kirkens Bymisjon og Frode Fadnes Jacobsen, forskningsleder, Senter for omsorgsforskning - Vest.

Det vi først og fremst mangler er en fungerende finansiering av tiltak som kan gjøre det viktige mellomrommet mellom hjemmeliv og institusjonell omsorg lengre, og bedre.

I disse dager er det sterkt fokus på overgangen mellom selvhjulpet voksenliv i hjemmet og hjelpetrengende aldring med offentlig omsorg. En strøm av interesserte nordmenn, deriblant Liv Signe Navarsete, har valfartet til Danmark for å lære av de løfterike erfaringene til den såkalte Fredericia-modellen. der mottoet er «Lengst mulig i eget liv».

Overgangen mellom alminnelig voksenliv og alderdom der man trenger hjelp er et viktig og vanskelig mellomrom. Hva som kan være god og gagnlig innsats er nært knyttet til hva det er som gjør livet i hjemmet problematisk. I omtalen av Fredericia-modellen er fokuset på det potensialet som trening og ergoterapeutisk tilpasning har for å restituere også eldre mennesker etter sykdom eller skade. En av de viktigste årsakene til at vi kan komme til å trenge hjelp når vi blir eldre er imidlertid demens. I kontrast til andre, fysiologiske aldringstegn, er demenssykdom særlig krevende. Symptomene påvirker et bredt spekter av det vi oppfatter som normale hverdagsliv, fordi også kognitiv og sosial fungering endres og svekkes. Selv for mennesker med nærstående rundt seg som kan og vil ta omsorgsoppgaver, innebærer dette vanskelige utfordringer og oppgaver, nye roller, sosial tilbaketrekning osv. Børen blir tyngre når alt må finnes ut av alene, uten bistand som tilfører kunnskap, moralsk støtte og avlastning. Ikke sjelden får pårørende alvorlige problemer med å opprettholde både yrkesmessig og sosial samfunnsdeltakelse, og opplever utmattelse, psykiske og fysiske helseproblemer.

Dette er med andre ord et mellomrom hvor det er svært viktig å rette en innsats. Det er også et mellomrom der bistand og innsats kan gi svært gode resultater, noe som også slås ettertrykkelig fast i både Samhandlingsreformen og i Hagenutvalgets utredning Innovasjon i omsorg. Det vanskeligste i dette mellomrommet er imidlertid ikke mangel på kunnskap og erfaring, men det helt uforståelige at gode tiltak beskjæres eller legges ned over en lav sko.

Ett tiltak som nå trues av nedleggelse er Grønn omsorg i storbyen, som drives av Kirkens Bymisjon på oppdrag fra Oslo kommune. Siden 2009 har en liten gruppe hjemmeboende mennesker med demens blitt hentet av gårdbrukeren tre morgener i uken til Skjerven gård i Maridalen. Her har deltakerne sanket egg, høstet og syltet bær, stelt dyr og ryddet ved sammen med gårdbrukerparet. De har gått turer, spist felles måltider, og brakt produkter med hjem. Gårdbrukerne får tett faglig veiledning av prosjektlederen fra Engelsborg ressurssenter, som har demensfaglig kompetanse. Samtidig understreker deltakere og pårørende verdien av at gården ikke er en institusjon, at sykdom ikke står i fokus. Her deltar brukerne i meningsfulle oppgaver tilpasset deres situasjon, samtidig som pårørende opplever at relasjonen til den nærstående får et nytt innhold. Både deltaker og pårørende får dermed mulighet for å tilpasse seg sykdomsutviklingen.

Tiltak som Grønn omsorg anerkjenner muligheten for å bremse demensutvikling og utsette institusjonalisering gjennom tilpasset aktivisering. Det bedrer familiers mulighet til å håndtere omsorg i hjemmet og det sosiale nettverket gjennom støttende tiltak i hjem og nettverk, og for både pasient og pårørende. I denne typen tiltak utnyttes nettopp det potensialet som ligger i bedre samhandling mellom privat nettverk og offentlig omsorg, et potensial som vektlegges av både Hagenutvalget og Samhandlingsreformen, så vel som rådende fagkunnskap om det sosiale nettverkets betydning for helsen.

Grønn omsorg-modellen er innovativ, men ikke unik. Det finnes flere initiativer som på liknende måter retter seg inn mot mellomrommet mellom egne liv og sykehjemsomsorg. Men det er dessverre heller ikke unikt at denne typen tiltak trues av nedskjæring eller nedleggelse. I Oslo ble aktivitetssenteret for mennesker med demens ved Grefsenhjemmet nedlagt i 2011. Blir Grønn omsorg lagt ned er dermed to av tre tiltak spesielt tilpasset hjemmeboende med demens i hovedstaden borte. Ordinære dagtilbud på sykehjem strever på nødbluss med lav finansieringsfaktor og må smøre tilbudet tynt utover med få timer til hver enkelt.

Et sentralt virkemiddel i Samhandlingsreformen er å ansvarliggjøre kommunene økonomisk dersom utskrivningsklare pasienter blir liggende i spesialisthelseinstitusjoner fordi kommunen mangler et godt nok omsorgstilbud til å ta imot dem. Kan dette grepet bidra til å forskyve fokus bort fra forebygging, og lede til en svekking av kommunenes innsats overfor de mange som ofte ikke trenger veldig mye, men noe mer enn det de nærmeste kan makte over tid? Det vil i så fall stride skarpt med reformens grunnleggende intensjoner.

Vi har utvilsomt mye å lære av hvordan andre land, både nære og fjerne, organiserer det vi mennesker trenger når vi og våre nære blir gamle. Den bebudede opptrappingen av forskning og innovasjon på dette feltet er derfor kjærkommen og helt nødvendig. Men hovedutfordringen vår er og blir at så mye av det mest lovende utviklingsarbeidet i norsk eldreomsorg blir rammet av døgnflue-effekten: stor oppmerksomhet til innovative prosjekter og applaus for lovende resultater. Men når prosjektlampen slukkes, da låser det offentlige altfor ofte døra og går hjem. Dette er ikke en bærekraftig organisering av innovativ tjenesteutvikling i omsorgsfeltet.

Innovasjon i omsorg er viktig, men ikke tilstrekkelig. Vi trenger fornuft og forutsigbarhet i kjølvannet av innovasjonen. Det trenger både vi som blir gamle, vi som har nærstående som blir gamle, vi som jobber med tiltak for enkeltmennesker, hjem og nærmiljø i eldrefeltet, og vi som samfunn, med en aldrende befolkning.