Ordene er skrevet av Unni Espeland Marcussen. Hun har bodd i Østfold hele sitt voksne liv, men barndommens skriftspråk fra ytre Romsdal bærer hun med seg, slik man alltid vil bære med seg et barn.
22. juli var ikke likt noe vi hadde opplevd. Vi hadde fått soldater hjem fra Libanen og kriger, noen klarte seg uten posttraumatisk stress og problemer, andre ikke. Vi hadde opplevd Alexander Kielland-ulykken (123 omkomne) og Scandinavian Star-brannen (159 omkomne) og andre store enkelthendelser. Men var ikke overlagte, iskalde handlinger som ville ta livet av ungene våre eller angrep på vår samfunnsform og trygghet.
Jeg ringer Unni Espeland Marcussen. Vi snakker blant annet om forskjellen på terroren og en ulykke. Hun sier: "Jeg har ofte tenkt på at Andrines død kunne vært en ulykke i stedet, at hun døde i en bussulykke på vei mot Utøya. Da vile jeg forstått det bedre. Ulykker skjer jo. Det som skjedde 22. juli - slikt skjer jo egentlig ikke".
Sommeren 2013 traff jeg Unni på Bjørnsonfestivalen i Molde. Hun var en av altfor mange foreldre som hadde mistet et barn på Utøya. Unni var aktiv i støttegruppa i Østfold og sto tilsynelatende sterkt og hadde krefter til å dele grusomhetene med andre. Hun møtte tre klasser med tolvåringer. Alle som har barn, vet at de kan være direkte. En gutt rakk opp hånda. "Hvor ble datteren din truffet?" spurte han. Unni begynte å fortelle om stien og odden. "Nei, sa han, hvor på kroppen?" Dæven, tenkte jeg, dette klarer hun ikke.
Unni tok det på strak arm: "Andrine ble truffet under høyre arm og kula gikk inn i brystet. Hun løftet nok armen for å beskytte seg. Så ble hun truffet i rumpa og og til slutt i nakken fra kloss hold. Det var det skuddet som drepte henne". "Takk, sa gutten", og sank tilbake i stolen igjen.
Lørdag reiser Unni Espeland Marcussen og familien til Utøya for å minnes. – Vi har øvd oss på å ikke være hjemme på bursdagen hennes. Og en gang må vi øve oss på å ikke dra til Utøya 22. juli. Det er små steg og det går så fryktelig sakte", sier hun.
Vi snakker også på chat. Da kommer senskadene opp. Seks år kan være en stor koffert av tid. En undersøkelse fra 2015 viste at halvparten av foreldrene etter 22. juli ennå ikke var i jobb igjen. I 2016 viste tallet at 63 prosent av mødrene var helt eller delvis sykmeldte eller uføretrygdede. For fedrene var tallet 35 prosent.
"På grunn av et sterkt offentlig fokus på hendelsen, tilregnelighetsspørsmålet rundt gjerningsmannen, rettssaken også videre, var det for mange liten plass for den personlige sorgen det første året. Ettersom årene har gått har det også blitt færre offentlige hjelpetilbud, det har vært mangelfull kvalitet på sorgterapien og mange rundt de etterlatte forventer kanskje at man nå skal fungere i arbeidsliv og i sosiale settinger", sa professor Kari Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi til Kvinner og Klær.
Tilbake til Unni: "Mange har framleis tunge dagar og mange er ikkje i jobb igjen eller jobbar redusert. Mange går på "smellar", der sjukmelding blir løysinga for ein periode. Seinskader/ verknader blir det ikkje snakka om i media. Der har vore litt i forbindelse med offentlegjering av forskingsrapportar, men ikkje noko fokus ut over det.
Eg har ikkje påvist posttraumatisk stress-syndrom, men kjenner igjen skildringa av det. Eg tåler lite stress. Må rekne veldig god tid når eg skal ein stad og det bør ikkje skje for mykje på ein gong. Hukommelsen er ikkje som han var. Eg gløymer når eg har gjort diverse, kva eg har sagt og eg leitar ofte etter ord. Så er der mange "vondter". Muskulatur som stivnar og blir betent. Eg er heldig, fordi eg har klart å jobbe fullt igjen. Ikkje i jobben eg hadde, fordi der var tempoet for høgt. No jobbar eg i bolig for mindreårige flyktningar, skriver hun.
Norge besto mange tester etter 22/7. Hjelpeapparat fungerte for mange, kommunene fikk opp sine tjenester, men jobben er ikke over. Forsker Jon-Håkon Schultz var ute i avisene allerede én uke etter ugjerningen og ba helsemyndighetene være oppmerksomme på senvirkningene.
Virkningene har begynt å vise seg i familiene og vi må ikke tillate oss å glemme, hverken de døde eller overlevende, deres familier. Spesielt ikke hva slags hat og politiske vrangforestilinger som var bakgrunnen for bomben og barnedrapene.