Meg og mitt og fagbevegelsen

Som LO-lærer er jeg glad og takknemlig for å være i en hovedorganisasjon som tenker både fremover og solidarisk, med fokus på å se helheten i samfunnet. LO kjemper for at løsningene skal tjene alle – ikke bare enkelte yrkesgrupper. Trist at andre hovedorganisasjoner ikke tenker det samme.

Fagbevegelsen har kjempet frem både lønn, arbeidstid, trygdeordninger og ferie. Dette har vært gjort i fellesskap og solidaritet opp gjennom årene.

Hva skjer om enkeltmennesker eller enkeltgrupperinger ønsker seg bedre rettigheter enn andre? Da kan man jo tenke seg at det er greit, de kan gå foran som et lokomotiv slik at andre kan følge etter. Det er en vanlig tanke for å få bedre kår, og har vært brukt av arbeiderbevegelsen lenge. Problemet oppstår når grupper ønsker seg rettigheter som kan gå på bekostning av andre.

Akademikerne, Unio og YS i statlig tariffområde ønsker mer fleksibel arbeidstid for at enkelte av deres medlemmer skal få det bedre. Arbeidstid fra 07 til 20 ønskes utvidet fra 06 til 21. Staten som arbeidsgiver er glad for dette. Dette står det å lese på Akademikernes nettside og i Aftenposten.

LO sier nei!

Som LO-lærer er jeg glad og takknemlig for å være i et fellesskap der det tenkes litt lenger enn hva som kan være bra her og nå for enkelte. Fleksibilitet på en arbeidsplass kan få konsekvenser på andre arbeidsplasser.

Hovedoppgaven til LO er nemlig blant annet å bidra til en langsiktig jobbvekst. Når man ønsker flere arbeidstakere ut i jobb i fremtiden, blir dette vanskelig å få til når det ønskes utvidet arbeidstid. Selv om de tre hovedorganisasjonene ikke tenker seg at det er dette de ønsker, men økte muligheter for fleksiarbeidstid for den enkelte, så bør varsellysene begynne å blinke. I forhandlinger blir aldri den ene parten 100 prosent fornøyd.

Hvorfor er staten som arbeidsgiver så ivrig på å øke fleksiarbeidstiden? Det hadde vært fint om det bare var for å være hyggelige og legge til rette for sine arbeidstakere. Jeg mistenker likevel at de kan ha vikarierende motiver. Det er ikke utenkelig at staten ser på utvidet fleksitid som et skritt på veien for utvidet arbeidstid, og et middel for å kunne spare penger og kutte i jobber i fremtiden. Nåværende regjering har gjennomført endringer i arbeidsmiljøloven, og vært tydelige på at dette er noe den ønsker å fortsette med.

Med en økning i fleksitid for hver enkelt, kan LOs mål om langsiktig vekst i jobber settes på spill. Det er innlysende, og derfor er det umulig for LO å gå med på noe sånt. I tillegg ser heldigvis LO at dette kan gjøre det vanskeligere å stoppe en generell utvidet arbeidstid i neste runde.

Jeg kan ikke stoppe å undre meg over om LO er alene om å se helheten i samfunnet, om å sikre arbeidsplasser både nå og i fremtiden. Om for eksempel ti år, vil gjerne arbeidstiden i staten se annerledes ut dersom utvidet arbeidstid kommer inn. Et ønske fra enkeltpersoner om fleksibel arbeidstid må kunne ivaretas på en annen måte.

Dette er en dreining i offentlig sektor som vi ikke ønsker. Og for å sitere en tillitsvalgt i privat sektor: – Forsvinner noe i offentlig sektor, så er det borte i morgen i det private. Offentlig sektor brukes av privat sektor som et lokomotiv. Fagforeninger i privat sektor ser til offentlig sektor for å søke forbedringer for sine medlemmer. 

De beste langsiktige løsningene er de vi får til i fellesskap. Og fellesskapet er en solidarisk samlet fagbevegelse. Det går kanskje ikke så fort som enkelte ønsker, men vi er helt nødt til å stå samlet. En samlet flokk er sterkere enn enkeltindividet!

Jeg er lærer, og glad for at jeg er medlem av LO-familien som står samlet og tenker både fremover og solidarisk. Akkurat slik ønsker jeg at også morgendagens arbeidere skal tenke.