Kultur

«Meg»

Det er kanskje ikke så dumt å la ungdom i Norge filme seg selv, før Nav tar dem.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

95 prosent av barn mellom 9 og 16 år har mobiltelefon, ifølge de ferskeste tallene fra Medietilsynet. 67 prosent har smarttelefon. 47 prosent bruker telefonen til å spille inn egne filmer eller klipp. 20 prosent av unge mellom 9 og 16 år har lastet opp bilder eller film på nettet, viser tallene, som er fra 2012. Det er grunn til å tro at tallene er høyere i 2013.

I desemberutgaven av Psykologtidsskriftet skriver jeg om film. Og spesielt om filmkurset Ungdomsblikk som terapeutisk metode.

Jeg har intervjuet Jørgen Arnor G. Lom, som har laget kortfilmen «Meg» på et Ungdomsblikk-kurs. Han forteller blant annet om da han dro hjem til fosterforeldrene med mikrofon og kamera og snakket med dem om da Loms biologiske far døde av en overdose.

Selv anbefaler Jørgen Lom filmen Dear Zachary: A Letter to a Son About His Father (her er filmens offisielle nettside).

Jeg spurte Jørgen Lom om flere filmblogger han ville tipse om. Her er svar:

* Fat Shaming and Making Fun of Fat People tar for seg et personlig og tydelig sårt tema for fortelleren, og bruker de multimediale virkemidlene (inkludert musikk) til god effekt for å fortelle historien og formidle et poeng.

* Fitting In Cardboard fra en av Internetts store historiefortellere, Ze Frank. Ze Frank har vært spesielt aktiv med å prøve å bruke Internett og multimedia til å knytte folks felles skjebner og følelser sammen, og denne nyere filmen er et godt eksempel på dette.

* Emma Blackery, tyrannosauruslexxx og Charlie McDonnell er alle veldig suksessrike YouTube-bloggere som i varierende grad utleverer seg selv i selvbiografiske videoer. Ofte er historiene som blir tatt opp av disse, mer humoristiske, og spiller på underholdningsverdi og et ønsket publikum, heller enn et behov for å fortelle nettopp disse historiene.

Disse videobloggerne har likevel ofte åpnet muligheten for andre ungdommer til å bruke video til å fortelle sine, gjerne mer personlige, historier, ifølge Jørgen Lom.

Jørgen Arnor Loms kursholder, Reni Jasinski Wright, sier dette om Loms film:

– Han jobbet veldig målrettet, han ville bli filmskaper. Han brukte kurset for å lære seg nye teknikker for å lage film. Han var kunnskapsrik. Med seg inn i kurset hadde han en sterk følelse av at folk unngikk å snakke om farens død. Det syntes han var vondt, all denne unnvikelsen. Han ville med filmen forsøke å si at faren var en del av livet hans, av hans fortelling. Han ville at fosterforeldrene og farmor ikke skulle være redd for å snakke om farens død. Ved å unngå det temaet ble det et svart hull som var vondt for han. Han brukte filmen for å fortelle dette til dem. Både fosterforeldre og farmor var på premierevisningen i Stavanger. Alle som var der ble veldig rørt av Jørgens film.

Etter filmen ble det mye snakk om hvordan han hadde opplevd det å bli lagt ut for «salg» som fosterbarn, en som trengte et hjem, uten selv å være involvert. Barnevernet tok tak i denne problemstillingen etter at filmen ble lagd. Filmen har senere vært brukt mye i undervisning i barnevernsutdanninger og på konferanser i regi av organisasjon for barnevernsbarn.


Filmskaper Christoffer Næss og journalist Anders Sømme Hammer står bak Kabulkortene, sammen med Nargis Azaryun, Sadaf Fetratog Sahar Fetrat. Jeg har intervjuet Nargis Azaryun, Næss og Hammer om Kabulkortene.

En filmanbefaling fra Næss og Hammer til norske psykologer som ikke kom med i papirutgaven:

Magnus – en vårdag.
En kortfilm som Christoffer Næss og Per Kristian Lomsdalen har laget i samarbeid med heroinisten Magnus Lilleberg.

I reportasjen på papir forteller sosialantropolog Trond Waage om ideen til filmkurset Ungdomsblikk. Den fikk han i Kamerun. Her er noen av spørsmålene og svar fra Trond Waage, som ikke står i reportasjen:

– Hva sier de 55 filmene som er blitt laget på Ungdomsblikk-kurs, om norsk ungdom og ungdomskultur i Norge?

– De sier noe om ulike forhold, bakgrunner, situasjoner som unge mennesker sliter med i forhold til å finne seg til rette i sitt hverdagsliv. For noen er det snakk om situerte utfordringer (finne sin plass i den nye klassen). For andre et resultat av langvarig undertrykkelse/mobbing.

Engasjementet i filmprosessene og responsen viser at antagelsen vi hadde i utgangspunktet, var rett: unge mennesker sliter med både selv-forståelse og med å kommunisere med sine omgivelser.

– Er ikke Ungdomsblikk bare med på å støtte opp under en ungdomskultur der målet er å selge seg selv på en best, eller eventuelt verst, mulig måte for å oppnå anerkjennelse?

Analytisk kan en si at «alt liv», alle personer, er til enhver tid avhengig av å presentere seg selv på en måte der de oppnår anerkjennelse. Dette er helt grunnleggende sosiologi/antropologi (jf. for eksempel Goffman, 1959).

Ungdoms hverdagsliv karakteriseres av at det leves på en rekke sosiale arenaer der de er ukjent, av at de ikke har den kompetansen som skal til for å bli inkludert. Dette tenker jeg både som en utfordring med å forstå hva som er «kravene» på den aktuelle arenaen, og som «kravene» med selv å bli forstått. En aktiv kommunikasjonsprosess, der en skal lage film, bidrar til å «løse» begge disse problemene. I tillegg får voksne innsikt i problemene, ved å følge prosessen / se filmen.

Jeg har akkurat publisert en artikkel, med eksempel fra Kamerun og Ungdomsblikk-kurs, som eksemplifiserer dette argumentet.

Trond Waage: 'Seeing together. Towards a shared Anthropology with visual Tools', i Tore Kristensen, Anders Michelsen and Frauke Wiegard (red.), Transvisuality – the Cultural Dimension of Visuality. Vol 1. Boundaries and Creative Openings. Liverpool: Liverpool University Press)

– Hva er likhetene og forskjellene mellom Kabulkortene og Ungdomsblikk?

– Det høres ut som et veldig interessant prosjekt med mye av den samme grunntenkningen i seg som Ungdomsblikk har brakt til torgs. Kontekstene er svært forskjellige, men det at film brukes for å bidra til å bedre kommunikasjon mellom ulike posisjonerte aktører, er den samme. Her ligger noen av de store globale utfordringene i dagens verden: Å bidra til bedre krysskulturell forståelse.

– Hva har dere gjort for å dokumentere overfor bevilgende myndigheter at Ungdomsblikk er en god metode for risikoutsatt ungdom?

– Vi har skrevet rapporter om de første årene vi holdt kurs (til Helsedirektoratet, Sanks, Nav, R-Bup osv.) Oppdragsgivere har ofte vært med på visninger, og har dermed fått dokumentert prosessene. Både representanter fra Nav og Oppfølgingstjenesten for elever i videregående skole var veldig opprømte over de innsiktene de fikk etter kurs vi holdt for unge arbeidsledige. Senere har vi fått penger via universitetssystemet, der dokumenterer vi gjennom ph.d.-er og publikasjoner.

Psykolog Catharina Wang har også vært med i den faglige utviklingen av filmkurset Ungdomsblikk. Jeg intervjuer henne i reportasjen i desember. Her er flere spørsmål og svar om Ungdomsblikk:

– Hva er fordelen med filmkurs sammenlignet med tradisjonell samtaleterapi? Og ulempen?

– Ikke alle mennesker klarer å nyttiggjøre seg samtaleterapi som behandlingsform. For eksempel kan begrenset mentaliseringsevne vanskeliggjøre tradisjonell terapi. Liten mentaliseringsevne kan komme av språklige begrensninger hos barn og unge og/eller relasjonelle traumer i tidlig utvikling.

Etableringen av en god allianse mellom klient og behandler er en annen viktig forutsetning for at samtaleterapi skal fungere. Men en del ungdom kan ha dårlige erfaringer med å snakke, eller oppleve det som kjedelig og for mye på de voksnes premisser. Under slike omstendigheter kan det bli vanskelig å etablere en god allianse.

Samtaleterapi har vist seg å ha god effekt for mange mennesker. Filmkurs kan derfor benyttes som en supplerende metode der man ser at tradisjonell terapi kommer til kort. I et slikt perspektiv er det ikke noen direkte ulemper med bruk av filmkurs. Men heller ikke filmkurs passer for alle. Forskning har vist at et viktig bidrag til god allianse er at behandler og klient både er enige om behandlingsmål og om metoden for å nå målet.

30 prosent av svenske 16-åringer er så stresset at det kan klassifiseres som alvorlig. Norske forskere tror det samme gjelder norsk ungdom, ifølge Aftenposten.

– På hvilken måte kan Ungdomsblikk være et redskap for bedre psykisk helse for unge?

– I spørreskjemabaserte undersøkelser er det alltid noen som på forhånd har definert hva man ønsker svar på. Men i likhet med «frafall i videregående skole» kan virkeligheten oppleves veldig forskjellig avhengig av hvem man spør. Dermed blir det viktig å komme i dialog med alle grupper i samfunnet, ikke minst med risikoutsatte grupper som opplever at det er utfordrende å leve i det norske samfunnet.

Ved å gi dem kameraet kan vi få ny og unik kunnskap om deres livssituasjon og hva de selv mener er viktige tiltak for økt livskvalitet. Jeg mener også at filmkurs tilsvarende Ungdomsblikk kan være nyttig i det somatiske helsevesenet for bedre forståelse og økt samhandling mellom bruker og behandler og de ulike nivåene i tjenesten.

– Hvem funker Ungdomsblikk best for, og hvem funker det dårligst for?

– Jeg tror det er vanskelig å gi en enkel oppskrift på dette spørsmålet. Jeg vil heller si at Ungdomsblikk kan være et meningsfullt kurs for mange ungdommer, men at det kanskje er mest nyttig for ungdom som ikke profitterer på andre behandlingstiltak.

Men jeg vil også fremheve at filmene som produseres gjennom Ungdomsblikk, kan være like nyttige for myndigheter, skole og helsevesen som for ungdommene selv. Her er det mye å hente for alle som er genuint interessert i ungdommens perspektiv på seg selv og det samfunnet de lever i, sier Catharina Wang.

Catharina Wang anbefaler filmen «Precious» som handler om en relasjonsskadet ung kvinne i USA.

– Filmen viser på en fantastisk måte hvordan nye relasjonelle møter kan føre til store endringer for psykisk skadede mennesker. Menneskene som kvinnen møter, er genuint engasjerte, varme og imøtekommende, samtidig som de er tydelige, grensesettende og stiller overkommelige krav.

Sosialantropolog Siren Hope holder på å avslutte arbeidet med en avhandling om filmkurset Ungdomsblikk. Her forteller hun om forskningen sin:

–Kursdeltakerne er publikum og medaktører for hverandre og er dermed med iprosessen med å skape hver enkelt film.

I et kapittel i avhandlingen min beskriver jeg et filmkurs hvor ungdommene i stor grad fulgte med på hverandres filmprosesser, hermet litt etter hverandre, og forhandlet om verdier og statussymboler som til sist ble referert til i en stor andel av filmene.

Dette blir kontrastert med den beskrivelsen jeg i et neste kapittel gir av dynamikken i et annet kurs hvor vi stort sett jobbet en-til-en med ungdommene, hvor ungdommene arbeidet tett med oss kursledere alene (adskilt fra de andre deltakerne i gruppa) om å diskutere livserfaringene sine, og om hvordan deres konkrete erfaringer kunne gjøres om til film. Det er altså stor variasjon i hvilke muligheter ungdommene ser i det å lage film om sitt eget liv, hvordan de faktisk gjør det, og hva de får ut av det. I intervju med ungdommene noen år i etterkant var de likevel så å si samstemte om at de satte pris på at noen så dem, hørte på dem og tok dem på alvor på det tidspunktet i livet deres.

– Hvordan forstår du den enkeltes fortellergrep i lys av det som skjer i filmskapingsprosessen?

– I avhandlingen min analyserer jeg dette.

Jeg er opptatt av hvordan de unge iscenesetter eller spiller ut hverdagslige hendelser eller konkrete episoder gjennom å bruke film som verktøy. Det blir vesentlig å fange opp det dialogiske aspektet ved deres iscenesettelser – det gjøres gjennom å se på hvordan de i filmprosessen samhandler og forhandler om hvordan de skal spille ut sine egne livserfaringer med de andre til stede (de andre kursdeltakerne, ungdomsarbeidere og kursledere/forskere).

Siren Hope anbefaler filmen «Chronicle of a Summer», en eksperimentell dokumentarfilm av sosiolog Edgar Morin og antropolog Jean Rouch. Filmskaperne reflekterer rundt skjæringspunktet mellom film og virkelighet.

I tillegg anbefaler hun filmen «Stars of Bethlehem» av Marie-Eve Leduc, en tidligere student ved Visuelle kulturstudier i Tromsø. Filmen gir et portrett av seks palestinske ungdommer som har filmet sitt eget liv.

Jeg har også snakket med Maria Fredriksen Kvamme og Marlene Bruun Lauridsen ved Utekontakten i Tromsø. De forteller dette om sine erfaringer med filmkurset Ungdomsblikk:

Utekontakten har i de siste fem år i samarbeid med Visuell antropologi ved Universitetet i Tromsø gjennomført Ungdomsblikk-kurs for ungdom i alderen 13–21 år.

I de første fire årene var vi med for å rekruttere ungdom og ivareta den sosialfaglige delen av kursene, men også for å gi oppfølging underveis og etterpå.

I det siste året har vi på Utekontakten på egen hånd gjennomført to kurs med til sammen ti ungdommer. På ett av kursene har vi måttet supplere med filmkompetente folk utenfra.

Ungdom i alderen 13–15 år ønsker i større grad å jobbe to og to. Vi opplever at den alderen ofte preges av usikkerhet og høy grad av avhengighet av jevnaldrendes anerkjennelse. I denne alderen blir det viktig med fritidsarenaer (fritidsklubber) som ikke er for spesifiserte/avgrenset i forhold til interesseområder, men hvor man kan få utprøvd/utfordret ulike sider av seg selv. Filmene bærer ofte preg av at det er venner og anerkjennelse fra familien som er det viktigste, altså grunnlaget for det å utvikle en bevissthet rundt egen identitet i overgangen mellom barn og voksen. Temaer i prosessen er ofte i spennet mellom venner og ensomhet.

Ungdom i alderen 16–21 år jobber som regel alene og mer selvstendig. De kommer raskere frem til en klar mening om hva deres film skal handle om.

Prosessen for denne aldersgruppen tar som regel utgangspunkt i noe konkret, for eksempel en diagnose, et rusproblem, oppvekst med rus, etc. Utfordringen blir å belyse det konkrete ut fra deres ståsted nå og tanker om fremtiden i lys av dette.

Ungdommene bærer filmen med seg med en tydelig stolthet. Stolthet over å ha gjennomgått en krevende prosess psykisk og hvor de i tillegg sitter igjen med et konkret resultat av arbeidet. Ofte har de presentert konkrete mål som de kan strekke seg etter. De får oppleve en faglig og personlig mestring og har delt noe av seg med verden.

Mer fra: Kultur