Med verden for sine føtter

Historien om å periodevis bo og gå på skole i et annet land en ens foreldre kommer fra eller befinner seg, er ikke ny. Den er ikke spesiell. Den har pågått lenge og omhandler norske barn med både utvandrer- og innvandrerbakgrunn.

Innenfor fagmiljøene som jobber med tematikken “Tredjekultursbarn” (TKB) finnes det mye kunnskap om utfordringer og muligheter som følger av en barndom som global nomade. Myndigheter og skoleverket bør nyttiggjøre seg denne kunnskapen når de nå skal følge opp den nylig lanserte rapporten “Transnasjonal Oppvekst” utgitt av Institutt for Samfunnsforskning.

I dette innlegget skildres momenter fra TKB-profilen og noen sider av en oppvekst på tvers av landegrenser, med utgangspunkt i eget liv og arbeid.

Når flytting er normen

Innen jeg hadde fylt 19 år hadde jeg bodd i seks land, hatt 17 forskjellige hjem og gått på ni forskjellige skoler. Jeg hadde aldri oppholdt meg i noe land lengre enn seks år og ikke bodd i samme hus lengre enn fire. De faste holdepunktene i livet var mine besteforeldres hjem, respektivt i Oslo, London og senere Cagliari, som vi besøkte hver sommerferie. Som 18-åring flyttet jeg for første gang til mitt passland Norge, på min mors oppfordring om å øke tilhørighet til land og kultur.

Eksotisk, sier du? For oss var denne tilværelsen helt normal. Min far jobbet med bistand. Foreldrene mine har ulik nasjonalitet. De hadde begge gjennomført sin skolegang innenfor forskjellige skolesystemer og i flere land. Storfamilien var bosatt rundt om i verden. I flere generasjoner hadde man gått store deler av sin skolegang i andre land enn foreldrene kom fra eller bodde i.

Det var dermed helt naturlig at de store beslutningene om opphold, jobb og utdannelse ble tatt uavhengig av landegrenser i vår familie. Slike valg handlet mer om hvor familiemedlemmer befant seg, hvor vi hadde historie og tilknytning, samt hvor mulighetene åpnet seg. Slik er migrantlivets logikk og premisser.De jeg vokste opp sammen med hadde liknende oppvekstbetingelser. Dette var barn av misjonærer, forsvarsansatte, diplomater, journalister, forretningsfolk og FN-representanter. For oss var sceneskifter, rotasjon og bevegelse det som var normativt.

Forflytningens pris

Ja, det har kostet. Spesielt i overgangene. Jeg har vært overveldet og desorientert. Jeg har tapt, savnet, lengtet og sørget. Jeg har vært språkforvirret. Jeg har manglet ord. Jeg har forstått, men ikke klart å formulere meg. Der jeg har hatt ord, har jeg manglet forståelse, referanser og nyanser. Jeg har følt meg utilstrekkelig. Jeg har anstrengt meg for å knekke kodene, for å lære sjargong, og forholde meg til ulike forventninger på de plassene jeg har kommet. Har feilet, har skammet meg. Jeg har kommet “hjem” bare for å oppdage at jeg var en fremmed.

Det var et blodslit å stadig skulle tilpasse seg ulike skolesystemer: Norsk grunnskole utenfor Norge, O-levels og IB. Nye hovedspråk. Nye regler. Nye ferdighetskrav. Jeg har hatt tallkarakterer og jeg har hatt bokstavkarakterer, jeg har gått med og uten skoleuniform. Fritid var ofte viet lesing, lekser og pugging. Ekstratimer i matte, språk og sport -alt i et forsøk på å tette igjen hull og tilnærme meg de andres nivå. Dessuten var det noen plasser så hard disiplinering at jeg ble syk av frykt -noe som ble forsterket av å ikke forstå spillereglene.

Ressurser og ferdigheter

Oppveksten har også gitt mange gevinster. Den har gitt meg innsyn i vidt forskjellige tradisjoner, levesett og livssyn. Språk- og samfunnsforståelse. Trening i å identifisere og håndtere ulike kommunikasjonsstiler, og det å føre dialog på tvers av meninger og verdisett. Lærdom i å tåle sterke og kontrastfulle inntrykk. Selvdisiplin, observasjons- og tilpasningsferdigheter. Øvelse i å se en sak fra flere sider. Strategier for å leve med indre ambivalens og motsetninger. Teknikker for å vedlikeholde tradisjoner og relasjoner over tid og avstand, og erfaring med å bygge nye nettverk. Befrielsen i nye begynnelser, og tilfredsstillelsen av å mestre motstand.

Dessuten: Viten om at hva som er rett ett sted, kan være galt et annet sted. Erkjennelsen av at fenomener som kulturkonservering, fordommer og skepsis til det fremmede ikke er forbeholdt en kultur, ett miljø eller en gruppe. Og sist, men ikke minst, vissheten om at “hjemland” ikke bestandig er det samme som “opprinnelsesland” og at “etnisitet” ikke er synonymt med “kultur”.

Legitimisering og myndiggjøring

Det kan være en lang prosess å forstå kompetansen sin. Den forblir skjult, fordi den ikke blir anerkjent, vedlikeholdt eller videreutviklet. Dermed overskygges mulighetene av utfordringene.

I mitt eget arbeid møter jeg barn, unge og voksne med ubearbeidet flyttehistorie- både sin egen og familiens. De savner normalisering av sine oppvekstbetingelser og bedre støtte i overgangene (både når de reiser fra og kommer til Norge). Mange er uforberedte på sine flyttereaksjoner. De mangler et språk for sine erfaringer og arenaer for å prosessere dem. De strever med å validere sine opplevelser, og føler at de mister viktige sider av seg selv “in translation”.

Barn trenger hjelp til å beskrive, overføre og anvende. De må få bekreftelse på at deres kunnskap har relevans og verdi. De må få en forståelse av hvorfor og hvordan deres ferdigheter kan benyttes i et omskiftelig, flerkulturelt og globalisert samfunn. I dette myndiggjørings- og ressursarbeidet spiller barnehagepersonell, lærere, helsesøstre og rådgivere en helt sentral rolle. Rapporten som nå foreligger bør føre til at myndigheter og skoler utvikler mer proaktive tilnærminger for å møte og styrke migrasjonens barn. Det er på høy tid.