Med lov skal landet byggjast

I ei tid hvor alt ser ut til å endre seg fra tiår til tiår, trenger vi å bli minna på at vi har lange røtter som er viktigere for hvem vi er enn dagens siste twittermeldinger.

Vi bor i et lite land langt mot nord. I utkanten av Europa. Hadde ikke Europas plass vært så sentralt i den moderne verdenshistorien, ville vi vært i periferien av periferien, et ildland på grensa mot isen i nord. I stedet er vi ikke uviktige, i kraft av å være yttergrensa av NATO, EØS og det løse forbundet som man kaller den vestlige verden. Uansett, et lite land er vi. Og når du har vært liten i mange hundre år, er det lett å tenke at det alltid har vært slik.

Men, for om lag 800 år siden, så verden annerledes ut. Verdensøkonomiens sentrum lå langt øst for oss, Kina, India og Midtøsten var rikdommens riker. Europa var fortsatt i en formingsfase etter det veldige romerske imperiets fall, og Norge var på ingen måte et lite land. Geografisk strakk norgesveldet seg helt til Irskehavet, via Færøyene, Island, Grønland, Shetland og Orknøyene. Men kulturelt og politisk var utstrekningen langt større. Norske vikinger hadde etablert kongedømmer på De britiske øyer, i Normandie og noen generasjoner seinere på Sicilia. Konger som Olav Haraldson og Harald Hardråde hadde allierte langt inn i dagens Russland og sør til keiserbyen Konstantinopel. Den unge kongen Sigurd Jorsalfar dro i 1108 på korstog til Jerusalem nesten hundre år før Richard Løvehjerte blei berømt for det samme, Sigurd overvintra med seks tusen mann i England, før han blant annet erobra Lisboa og de seinere feriemålene og Ibiza og Menorca på veien til det hellige land.

I sagaene som beskriver tida fram mot 1200 tallet nevnes nesten aldri tolker i samtaler og forhandlinger mellom de norske kongene og menneskene de møter. Det kan skyldes at sagaskriverne ikke ønsket å kludre til fortellingen sin med for mange detaljer, men det er like sannsynlig at det langs hele Nordsjøen og langt inn i Middelhavet fantes folk som behersket de nordiske språkene, eller språk som var så like at de var lette å forstå. Den gammelsaksiske teksten til fadervår, språket som de snakka på De britiske øyer før normannernes invasjon i 1066 og en del år lenger, er lettere å forstå for en moderne nordmann enn den gammelislandske versjonen av samme tekst.

Vi var en del av den europeiske politikken og kulturen i middelalderen. Ikke bare vikingtoktene, men statsbygging, handel, krig og diplomati blei påvirka fra Norge. Og vi blei sjølsagt påvirka sjøl. De norske kongene og lendmennene blei ofte oppfostra ved hoff i andre kongehus, de henta biskoper fra utlandet og de reiste. Kong Håkon Magnusson gifta bort dattera si til kongehuset i Kastilja og hadde diplomatisk kontakt så langt som til Tunisia. I det norske middelalderkongeriket lurte man ikke på hva som fantes over hav eller fjell, men visste det og holdt seg kontinuerlig orientert om endringene.

Det er lett å glemme hva Norge var den gangen, både fordi mange hundre år som dansk koloni viska ut mye av den norske historien, og fordi den da den blei gjenoppdaga på 1800-tallet var en del av et nasjonsbyggingsprosjekt som skulle skape en mest mulig heroisk fortid for det norske folk. Denne måten å lese og bruke historien på kom i vanry på andre halvdel av den tjuende århundre, og dermed også mye av kunnskapen om middelalderens Norge.

I år 1274, etter grundig forarbeid og forhandlinger på grensa til ufred med kirka, fikk Norge sin første landslov. Det var kong Magnus VI Håkonsson som sto for innføringa av loven, og han fikk navnet Lagabøte som en følge av det. Vi var ikke et lovløst land før Landsloven, de ulike lagtingene hadde allerede nedskrevne lovbøker som bygde på rettspraksisen fra vikingtida, men den nye loven samla dem, gjorde dem like for alle landsdeler og innførte nye elementer fra romerretten til norsk lov. Den blei stående som Norges lover i nesten 400 år, og det finnes fortsatt en rekke prinsipper og formuleringer i norsk lov som har røtter tilbake til Magnus Lagabøtes landslov. Allemannsretten og odelen er to eksempler, men på langt nær de eneste.

På denne tida var altså ikke Norge et lite land, og ikke et uviktig land. I 1274 hadde bare en annen europeisk stat en rikslov. Det var Kastilja, nettopp landet som søstera til Magnus, Kristin var blitt gifta bort til. Den norske landsloven blei etter all sannsynlighet forberedt gjennom studier både av lovprosessen i Kastilja og diskusjonene på de italienske universitetene i samtida. Men lovene var ikke fremmede, de blei akseptert på alle ting i løpet av kort tid, og innført både på Island og de andre norske skattlandene frivillig. Forklaringen er at loven, slik den blei utforma bygde på så vel rettspraksis som rettsfølelsen som fantes i det norske samfunnet.

Denne uka kom den vakreste og viktigste utgaven av Magnus Lagabøtes landslov til Norge for første gang på over 500 år. Codex Hardenbergianus, ei lovbok med illuminasjoner og kalligrafi som overgår alle andre bevarte manuskripter fra norsk middelalder, har vært en del av Det Kongelige bibliotek i København sine samlinger fra den danske embetsmannen Hardenberg tok den med seg tilbake til Danmark etter endt tjeneste i Bergen. Der har den ligget mer eller mindre urørt i magasiner i hundreår. Nå kommer den til Nasjonalbiblioteket i Norge, ikke for å ligge i magasinet, men for å stilles ut og vises fram som en del av historien vår. Lovboka den flotteste levningen fra den norske middelalderstatens høydepunkt. Men selve loven er mer enn det, den er et bindeledd mellom livet i vikingtidas Norge og dagens samfunn. Vi har noe til felles, vi som betaler regninger med mobilen og de som telte verdiene sine i kuskinn. Og vi trenger å bli minnet på det for å vite hvem vi er.