JAFFA (Dagsavisen): Mens millioner av fjernsynsseere følger finalen i Eurovision Song Contest fra Lisboa, vil Midtøsten trolig ta et nytt stort skritt mot ytterligere en konfrontasjon. Det dramatiske skjebnespillet er allerede satt i bevegelse.
Hvis president Donald Trump innen den 12. mai ikke underskriver dokumentet som sier at Washington nok en gang fryser sanksjonene mot Iran, vil Washington i praksis annullere den historiske atomavtalen med Teheran. Vanligvis sjokkerer Trump verden med det han sier og gjør. Nå skal han greie det også ved å unnlate å gjøre noe.
Når alt kommer til alt, er det i dag umulig å vite hva USAs utenrikspolitikk under Trump egentlig er. Ofte ser det ut til å dreie seg om øyeblikksbestemte innfall eller magefølelser. Men akkurat når det gjelder Iran har Trump vært konsis. Han har sagt at atomavtalen er «den dårligste avtalen i historien», og har lagt til at Teheran også er verdens største underbygger av terror.
Trump spiller et høyt spill. Og det er som om han gjør scenen klar for konfrontasjonen: I forrige måned brakte han to nye spillere inn i Det hvite hus, og det den nye utenriksministeren Mike Pompeo og den nye sikkerhetsrådgiveren John Bolton har til felles, er at de ser på Iran-avtalen som en tragedie.
Atomavtalen fra 2015, som president Barack Obama anså som en av sine store seire, frøs for de påfølgende ti årene et iransk forskningsprogram som verdenssamfunnet var overbevist om at var en ferd mot atomvåpen. Allerede i dag er det imidlertid klart at avtalen ikke førte til en avgjørende endring som amerikanske ledere, og spesielt USAs utenriksminister John Kerry, lovte verden tilbake i 2015.
Det var forventet at atomavtalen skulle føre til en moderering av det iranske regimet. Teorien var at når Teheran ble tatt inn i varmen, ville regimet også stanse sin vanligvis så ekstreme politikk. Men her har verdens ledere feilet stort. Avtalen fikk heller en motsatt effekt: Regimet i Teheran anså seg som styrket. Undertrykkelsen internt har tiltatt. Og ellers i Midtøsten fortsetter Iran sin ekspansive utenrikspolitikk, og spiller allerede en dominerende rolle i fire arabiske land, Irak, Syria, Libanon og Jemen. I februar sendte Iran også for første gang noensinne en militær drone inn i Israel.
Også Iran spiler et høyt spill. Mange vet det ikke, men også Teheran truer å trekke seg fra atomavtalen. Av helt andre grunner. Iranske ledere hevder at internasjonale banker fremdeles kvier seg for å samarbeide med Iran, noe som hindrer Teheran i å gjenopplive økonomien etter alle sanksjonene. Og hvis det fortsetter slik, truer Iran, er det ikke noe poeng å holde fast ved avtalen.
Iran truer også med å begynne den siste sprinten mot en atombombe. Det er aldri landets øverste ledere som sier dette, aldri Ali Khamenei eller Hassan Rouhani. Men med jevne mellomrom forteller «høytstående talsmenn» til iranske medier at Teheran i løpet av kort tid vil kunne skaffe seg atombombekapasitet.
Men hva vil skje etter den 12. mai? Hadde Trump ledet en normal administrasjon, ville dramaet ha vært mer forutsigbart. Men Trump, svekket av Russland-etterforskningen, er trolig fremdeles ikke i en posisjon til å gjøre stort. Trump er en av USAs svakeste presidenter noensinne. Han eier ikke evnen til å samle nasjonen bak seg, noe han også vil trenge i dramatiske øyeblikk. Og en kan ikke lenger utelukke at «den dype staten», selve embetsverket og alle de som skal sette en beslutning ut i live, vil motarbeide ham skulle han gjøre noe usedvanlig kontroversielt.
EU-land har allerede innledet forhandlinger med alle parter om å forandre atomavtalen, slik at den ikke vil kollapse. EU forsøker å innlemme Irans rakettprogram i avtalen. Siden atomavtalen ble underskrevet, har Iran gjennomført minst fem prøveutskytinger av langdistanseraketter, inkludert raketter som kan nå Europa. På en av rakettene var det trykket, på hebraisk, at «Israel må slettes fra jordens overflate». Hva Iran vil gjøre hvis avtalen kollapser er også langt ifra klart. Teheran kan for eksempel forsøke å splitte USA og EU ved å akseptere noen av Brussels krav.
En rekke land i Midtøsten vil takke ja til økt spenning mellom USA og Iran. På listen står Israel, Saudi-Arabia og de fleste andre arabiske statene. Felles for disse landene, noe som også har skapt et hittil utenkelig samarbeid mellom Israel og en rekke arabiske stater, er at de ser på Iran som en truende imperialistisk makt som søker innflytelse langt utenfor egne grenser.
Vi går trolig mot enda mer spente dager. Russland, den nygamle stormakten i Midtøsten, vil motsette seg et amerikansk forsøk på å komme på banen igjen. Og nå, etter at Washington nylig utviste russiske diplomater, kan en ikke utelukke at Moskva vil lekke bevis til pressen om landets valgstøtte til Trump, og dermed gjøre ham handlingslammet. Og det Moskva kanskje ikke kan gjøre, kan kanskje en fryktløs pornostjerne: sørge for at Trump ikke vil ha nok kontroll over egen dagsorden til at han vil kunne fremme en konfrontasjon med Iran.
John Bolton, Trumps nye sikkerhetsrådgiver, har gjentatte ganger sagt at regimeendring i nettopp Iran vil være svaret på mye av det som er galt i Midtøsten. Sant nok, regimet i Iran er brutalt og undertrykkende. Og Midtøsten trenger sårt demokrati. Men USA-ledede regimeendringer har ikke gått bra tidligere – bare ført til nye hundretusener av drepte. Demokratikreftene i Midtøsten må støttes, men ikke gjennom krig. Spesielt ikke siden mye av det som nå er galt, er et resultat av den forrige krigen Bolton var med på å presse fram, mot Irak i 2003.