Med hånden på hjertet

En skoleansatt som kun håndhilser på menn driver maktmisbruk i religionens navn.

Jeg må innrømme det. Med hånden på hjertet. Jeg er meget forundret over innlegg og kommentarer i den såkalte hilse-saken. For å spole litt tilbake: Dagsavisen hadde 7. august en artikkel om «Josef», mannen som ble tilbudt praksisplass på Ekeberg skole i Oslo. Kvinnelige lærere reagerte da «Josef» nektet å håndhilse på dem. Selv begrunner han det slik: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten – fred være med han – og da følger jeg det.» Skolen ga «Josef» beskjed om at dette var et problem. Dessuten nektet han å bære et fat med leverpostei på fra kjøkkenet og ut til barna på SFO.

Jeg synes skolen har strukket seg langt i tilrettelegging for «Josef». Han slapp å servere mat som inneholdt svinekjøtt til barna, og han ble tilbudt 90 prosent stilling for å kunne dra til moskeen hver fredag. Rektor mottok, forståelig nok, klager fra kvinnelige lærere som følte seg krenket av at han nektet å håndhilse på dem. Og, som rektor uttalte i nevnte artikkel: «Jeg kan ikke se hvordan vi kan forsvare verken overfor ansatte, foreldre eller elever at han ikke hilser, og at han da representerer det skolen står for.» Så er det verdt å huske: «Josef» ble ikke oppsagt, men han fikk ikke forlenget et vikariat. Ønsket han å fortsette å arbeide ved skolen, var kravet at han måtte begynne å håndhilse på begge kjønn.

I artikler og i kommentarfelt har vi kunnet lese at dette er diskriminering, og «Josef» har klaget saken inn for diskrimineringsnemnda. Men hvem er det som diskriminerer? Det skulle vel ikke være den skoleansatte som nekter å håndhilse på en gruppe mennesker? Er ikke dette rendyrket kjønnsdiskriminering? Jeg leser i diverse kommentarfelt at dette er da en bagatell. Mannen hilser jo svært respektfull ved å legge hånden mot hjertet. Ja, så bra! Hvorfor gjør han så ikke det samme når han hilser på menn? For dette handler ikke om måten han hilser på, men det at han ikke hilser på alle på samme måten.

Ingebrigt David skrev i en kjent barnesang: «Hit eit steg, og dit eit steg, danser eg fram på skoleveg». Skal dansende barn på skolevei nå måtte møte en skole der en ansatt nekter å håndhilse på mammaer? Og han kan vel da heller ikke håndhilse på den dansende om det er en skolejente som har kommet i puberteten? Man må jo unngå fristelser! Dette er, slik jeg ser det, maktmisbruk i religionens navn. Og nå snakker vi selvfølgelig ikke om det private rom, men om en person ansatt i offentlig virksomhet. En skoleansatt representerer sin skole, er et ansikt utad. Vår fellesskole har et verdigrunnlag ansatte må følge, og en av pilarene i skolens verdigrunnlag er likestilling mellom kjønnene. Som skoleansatt skal man både utdanne og danne. Og det er, i vårt samfunn, mangel på dannelse å nekte å håndhilse på en bestemt gruppe mennesker.

På mange skoler er det vanlig å håndhilse om morgenen. Skal da en ansatt som for eksempel arbeider i en 7. klasse, få tillatelse til kun å håndhilse på guttene? Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMK) har i flere saker lagt begrenset rett på religionsfriheten når denne kolliderer med andre menneskerettigheter. Stipendiat Ragnhild Laird Iversen skriver i artikkelen «Når rettigheter kolliderer» i Vårt Land 10. august: «Religionsfrihet! Menneskerettigheter!» Ordene brukes hyppig, men ofte med manglende presisjon. Betyr det at du kan gjøre nøyaktig som du vil så lenge du begrunner handlingen religiøst? Svaret er nei.» Hun henviser videre til EMK og skriver: «Når sentrale samfunnsinteresser eller andres rettigheter står på spill, kan den enkeltes praktisering av tro- og livssynsfriheten begrenses. (...) FNs kvinnekonvensjon pålegger staten å forby all diskriminering av kvinner. Staten skal sikre kvinner effektiv beskyttelse mot enhver diskriminerende handling, herunder treffe alle tiltak som er nødvendige for å hindre at personer, organisasjoner eller foretak diskriminerer kvinner. Dette gjelder på alle områder og har ingen unntak knyttet til tros- og livssyn.»

Jeg har i mange tiår jobbet ved den skolen i Drammen som har flest elever med minoritetsbakgrunn, og svært mange har muslimsk hjemmebakgrunn. Jeg har aldri opplevd at mannlige muslimske kollegaer eller muslimske fedre ikke har villet håndhilse på meg. En kollega opplevde imidlertid at en muslimsk far i et tverretatlig møte håndhilste på alle bortsett fra henne, den eneste kvinnen. Rystet kom hun etter møtet inn på personalrommet: «Jeg ble helt satt ut,» fortalte hun. Det hadde jeg også blitt. Så der og da bestemte jeg meg for hva jeg ville gjøre om jeg skulle bli utsatt for samme oppførsel. Jeg ville spurt hvorfor mannen ikke ville håndhilse på meg og gitt beskjed om at det opplevde jeg som en krenkelse av meg som kvinne. Så ville jeg gitt han en sjanse til ved å rekke fram hånden, og om han fremdeles nektet å håndhilse, ville jeg forlatt møtet.

I en mangfoldskole må vi aldri glemme å oppdra til bevissthet om viktige verdier som selvfølgelig innbefatter likeverd og likestilling. Og som skoleansatte må en vise sammenheng mellom liv og lære. Integrering handler også om å bli stilt krav til. Hvordan vil skolebarna oppleve det når en ansatt håndhilser på pappa men ikke på mamma? Skal den ansatte kanskje fortelle eleven at han ikke kan ta mammas hånd, for da blir han fristet?

Tony Burner, professor på lærerutdanningen ved USN/OsloMet, uttaler til Dagsavisen Fremtiden 14. august: «Det viktigste er å vise respekt. Det kan man gjøre uten å ta på hverandre.» Nei, Tony Burner, man viser ikke respekt når man nekter å håndhilse på en bestemt gruppe mennesker. Og det er altså det dette handler om.

Til dere som måtte mene at det hele er bagatellmessig. Hva om vi erstatter gruppen kvinner med jøder, fargede, homofile? Med hånden på hjertet: Er det fremdeles bagatellmessig og ikke diskriminerende?

Jeg bare spør.