Med Effektiv Drift som politisk mantra

- Når lokalt handlingsrom truer barnas oppvekstvilkår

De siste ukene har flere barnehageledere stått fram i media og fortalt om frustrasjonen de kjenner på, som følge av en tilskuddsmodell som bidrar til å skape store forskjeller i rammevilkårene i barnehager, fra kommune til kommune. Samtidig får vi motsvar fra ordførere om at dette er helt uproblematisk, og at barnehagene de har i kommunen sin driftes effektivt og godt, uten at det går ut over «kvaliteten». Spenstige uttalelser som med stor sannsynlighet vil bestrides av de aller fleste som faktisk jobber i barnehagene.

I følge de siste tallene som foreligger kan det skille så mye som kr. 112.000,- i tilskudd per enkelt barn under 3 år og kr. 64.070,- per enkelt barn over tre år.  

Dette sier barnekonvensjonen: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Artikkel 3 – Barnets beste, punkt 1. Med dette som bakteppe kan jeg ikke fatte og begripe at myndighetene på noen som helst måte følger barnekonvensjonen. Det er vel ikke til barns beste at det er fullstendig tilfeldig hva slags barnehagetilbud de får, alt etter hvilken kommune de tilfeldigvis vokser opp i?

Kunnskapsministeren snakker stadig vekk høyt om at det er altfor store kvalitetsforskjeller i norske barnehager, allikevel tviholder han på en tilskuddsordning som har skylden for at det blir store forskjeller. Slik som jeg ser det handler alt om å få politikerne på Stortinget til å forstå alvoret, sånn at det lokalpolitiske handlingsrommet for barnehagetilskudd forsvinner opp i røyk en gang for alle. Vi må ha EN NASJONAL TILSKUDDSSATS, som sørger for likeverdige oppvekstsvilkår, om du vokser opp i Alta, Rygge, Karmøy, Oslo eller i Molde. Og vi må ha en LOV OM BEMANNING uten rom for tolkninger og utnyttelse.

Jeg har lyst til vise et eksempel fra egen kommune. Hovedmålet for OppvekstRygge er å ha det beste oppvekstmiljøet ved Oslofjorden. Fine ord på papiret, men fryktelig provoserende for oss som drifter barnehager i Rygge kommune, da det overhode ikke blir gjort noe forsøk på å omsette ord i handling. For dere som ikke er lokalkjent, så ligger Rygge plassert midt mellom Moss og Råde, og slik ser tilskudds-oversikten ut for de tre kommunene:

Råde kommune gir kr. 192 497 i tilskudd per barn under 3 år
Moss kommune gir kr. 194 515 i tilskudd per barn under 3 år
Rygge kommune gir kr. 172 965 i tilskudd per barn under 3 år

 

Og her er de to kommunene som gir mest og minst tilskudd i Norge:

 

Aurland kommune gir kr. 280.021,- i tilskudd per barn under 3 år

Karmøy kommune gir kr. 168.109,- i tilskudd per barn under 3 år

 

Hva er logikken i at kommuner skal få lov til å forskjellsbehandle barn? Og hvorfor i all verden legger Stortinget opp til en slik praksis?

 

De ansatte hos meg har alltid et mål om å gjøre en best mulig jobb. Vi ønsker å framstå som barnas advokater og kjempe deres sak, noe vi også er lovpålagt å gjøre gjennom barnehageloven. Som profesjon har vi en plikt til å si ifra når ikke barnas interesser blir ivaretatt. Dette mener vi på langt nær blir innfridd av myndighetene per i dag. En kan jo spørre seg om politikerne mener at de ansatte daglig skal jobbe overtid for at de ikke har samvittighet til å gå fra når vakta er ferdig for dagen, fordi det er for mange barn igjen på bare en ansatt? Hva om det en dag skjer en ulykke når den ansatte står igjen Alene på jobb? En ulykke eller et illebefinnende kan like gjerne skje med en ansatt som med et barn og det er langt fra et utenkelig scenario.

KS står helt sikkert bom fast i standpunktet sitt om at lokalpolitikerne i kommunene selv vet best hvordan pengene de mottar skal benyttes, men dette har vi i flere år nå opplevd at de ikke er i stand til. Det vil si, noen er i stand til det, mens andre overhode ikke befinner seg på riktig planet når det gjelder å se realiteter og konsekvenser. Jeg er ganske sikker på at det vil være kostnadsbesparende på både kort og lang sikt å innføre likeverdig finansiering. Det henger vel ikke på greip at vi skal beholde en tilskuddsmodell som bidrar til å øke forskjeller mellom barn?  

Hva er for eksempel logisk med at jo færre høyt utdannede innbyggere kommunen har, jo mindre tilskudd skal kommunen få? Det er en av indikatorene i tilskuddsmodellen, og det fører garantert ikke til sosial utjevning av forskjeller kan jeg love.

 

Den 1. august skal alle barnehager ta i bruk nye rammeplanen. Et av hovedargumentene som ble brukt for at vi måtte bytte ut den ennå eksisterende rammeplanen, var store kvalitetsforskjeller mellom barnehager. For å utjevne disse forskjellene skulle det derfor stilles større og klarere krav til drift, utførelse og innhold. Ikke noe galt i og for seg, men nettopp derfor blir det desto mer sprøtt at de samme politikerne tviholder på et tilskuddssystem, der vi opererer med helt ulike rammevilkår. Du må ikke være spesielt oppegående for å skjønne at dette overhode ikke henger på greip.  

 

Noe som er viktig å få fram i denne problematikken, er at høyere tilskudd ikke handler om at den enkelte barnehage skal sitte igjen med mere penger, Nei, det handler om å få høyere tilskudd, sånn at vi ikke trenger å ta inn så mange barn i barnegruppene for å få økonomien til å strekke til. Mindre barnegrupper og større voksentetthet gir bedre tilbud og gjør det enklere for de ansatte å se og følge opp hvert enkelt barn. Dette henger helt naturlig sammen. Og når lokalpolitikere hevder at det går an å drifte like bra når det skjæres inn til beinet, effektiv drift som de gjerne kaller det, så er det direkte provoserende og fullstendig i utakt med virkeligheten barnehageansatte befinner seg i. Selvfølgelig betyr rammevilkårene en hel masse for hvordan hverdagen vil fortone seg, både for de ansattes mulighet til å utføre jobben sin, og for barna som er prisgitt de ansattes tilstedeværelse og fokus.

Mer tilskudd = høyere voksentetthet / færre barn per ansatt.        

Hvis vi får på plass en nasjonal tilskuddssats og en lov om bemanning, minsker også andre utfordringer i barnehagesektoren. Det vil føre til økt stabilitet og mer forutsigbarhet i driften, mindre rom for tolkninger som går ut over barn og ansattes handlingsrom i hverdagen og færre enkeltstående eiere som ser seg nødt til å selge barnehagen sin til store kommersielle aktører. Det vil bli vanskeligere å tjene penger på offentlige midler, mindre krangling innad i sektoren og sist men ikke minst en reell mulighet for alle barnehager til å kunne gi et godt tilbud og konkurrere på lik linje, uansett eierskap. Hvis det er noe som påvirker barns psykiske helse, så er det rammevilkår, med nok ansatte og riktige ansatte på plass i barnehagehverdagen. Det er da vi kan begynne å snakke om tidlig innsats og hva som faktisk vil utgjøre en positiv forskjell i et barns oppvekst og liv.