MDG bør velge side

De fleste MDG-velgere føler seg mer tiltrukket av ordet «solidaritet» enn ordet «konkurranseutsetting».

Det er et år til stortingsvalget og den lange valgkampen er i gang. Gahr Støre og Slagsvold Vedum har et behov for å markere hvem de ikke ønsker å sitte i regjering med: MDG. Det er nærliggende å tro at utfallene retter seg mot velgere som vil et regjeringsskifte, men er i tvil om hvilket parti som representerer deres egne interesser best.

Mens Jonas utad fortsatt har håp om å danne et flertall, ser Trygve en maktsjanse i en mindretallsregjering og ved shoppe for å få det som trengs.

Men Arbeiderpartiet kjemper i motbakke.

Les også: Høyre finner ikke penger til ny skattefest

Trenden av svake målinger har vart lenge og er dyster lesning for de som sitter på Youngstorget. Det må være en tøff utfordring å finne på nye begrunnelser som skal forklare midlertidigheten av tallene. Felles for erklæringene er at det aldri er noe grunnleggende feil med Aps politikk.

I motsetning til dette har Sp strålende resultater. Det skulle tilsi at partiet kunne lene seg tilbake uten å gjøre MDG til hakkekylling. Det kan selvfølgelig tolkes som imagepleie; å skyte ned ethvert forslag som potensielt kunne begrense primærnæringens frihet er en kjent ryggmargsrefleks hos Trygve og gjengen.

Med tette bånd til Bondelaget og en nestleder som fikk fordel av regjeringens oljesmurte krisepakke, er det utenkelig å si ja til inngripende miljøtiltak.

Tonefallet har imidlertid blitt stadig mer polariserende.

Sp er ikke bare klimaskeptisk. Partiet er også stadig mer innvandrerskeptisk. Derfor har Sp og Frp begynt å konkurrere om de samme velgergruppene og enkelte tar til orde for et sentrum-høyre-flertall. Konflikten ligger der og en Ap-Sp-regjering med MDG i en vippeposisjon kunne vært vann på mølla til de som ønsker et samarbeid med Høyre.

Les også: Mener samtykkelov kan være grunnlovsstridig: – Blir fort uklart hva som er samtykke og ikke

Men hva betyr dette for MDGs strategi for valget i 2021?

Partiet har i alle år vært tydelig på at et samarbeid med Frp ikke er aktuelt. Avstanden er for stor. Det er nettopp miljø og innvandring som er de store ankepunktene. Dagens regjering lever på nåde fra Frp – noe som ikke kommer til å endre seg på kort sikt. Tina Bru har nettopp gjentatt at Frp er en ønskepartner etter 2021. Det betyr i realiteten at MDG ikke kan samarbeide med Høyre.

En ny regjering kommer til å bli preget av Aps orienteringsløshet og Sps miljøfiendtlighet. Det er naivt å forvente radikale kursendringer som kreves.

Når dessuten Ap og Sp er så tydelige på et «Nei til MDG», er det lite hensiktsmessig å prøve et regjeringssamarbeid.

I alle år har MDG før valget gått ut med parolen om blokkfrihet. Vi ville se hvem som gjør mest for miljøet. Problemet er at det er svært lite å hente på hver side av den gjengse politiske akse. Dette skaper et vanskelig dilemma for MDG, men den påståtte friheten er allikevel en illusjon. Bortsett fra en del MDG-ere, er det ingen som tror på den politiske nøytraliteten. De fleste MDG-velgere føler seg mer tiltrukket av ordet «solidaritet» enn ordet «konkurranseutsetting».

Det er enda et problem knyttet til «vi samarbeider med den side som gir oss mest på miljø».

Kommentar: «Solbergs regjeringer er med årene blitt en overmoden frukt den rødgrønne siden lett bør plukke»

MDG har et sterkt eierskap til miljø, men svært lite på andre felt. Ved å gjøre miljø til en avgjørende sak kommer den grønne politikken på andre viktige områder ikke frem. Dette er etter er min mening grunnen til at MDG ikke klarer å øke sin oppslutning i takt med en økt bevissthet rundt miljøutfordringene. Et flertall i befolkningen krever strengere tiltak på miljøfronten enn i kampen mot pandemien.

Den eneste gangbare veien jeg ser, er at MDG sier tydelig at vi ønsker et regjeringsskifte. Ikke bare på grunn av miljø, men også fordi den nåværende regjering først og fremst betjener den rike delen i samfunnet og har en kurs som øker sosiale forskjeller.

En regjeringsdeltagelse anser jeg allikevel ikke som et realistisk alternativ. Basert på et strategisk samarbeid i opposisjonen kunne vippeposisjonen utnyttes på en bedre måte.

På lik linje som et «Nei til MDG» er også et «Nei til Rødt» blitt proklamert.

Hvis vi antar at KrF og V klarer en viss representasjon på Stortinget hadde det vært mulig å danne en sterk miljøkoalisjon fritt for presset fra de store partiene. De kunne konkurrere om den beste miljøpolitikken og meningsbrytningen disse imellom hadde skapt en arena hvor nye ideer kunne blomstre.

Disse kunne gå sammen med et manifest om klodens tilstand og de nødvendige tiltak og forhandle med regjeringen på grunnlag av det. Det hadde tvunget Ap enten til å akseptere kravene eller hente flertallet hos Høyre og Frp. Å bli assosiert med høyre side er ikke en anbefalt vei for et parti som er i en identitetskrise.

Kommentar: «Nå kan det bare gå en vei: oppover»

For SV hadde det betydd å forsvare en defensiv politikk på miljøfeltet eller å bli del av denne opposisjonsgruppen. Valgnederlaget etter Stoltenberg 2 er en god grunn for Audun og vennene til å tenke seg om to ganger før de sier ja til å gå om bord med Ap og Sp og danne en skjør mindretallsregjering.

En offensiv grønn blokk i opposisjonen hadde skapt en spennende dynamikk som hadde vært sunt for et demokrati som er under press.