Det er ett år til stortingsvalget, og meningsmålingene forteller at Erna nærmest kan spasere i mål som valgvinner et godt stykke foran Jens. På tredjeplass kommer Siv. Etter det kommer det ingen.
Gjennomsnittet av målingene de siste fire ukene viser at SV, Sp, Venstre og KrF ligger på sperregrensen. Valget kan derfor ende med at sentrum forsvinner ut av norsk politikk og at SV går samme veien. SV og Venstre har falt ut av Stortinget ved tidligere valg. KrF og Senterpartiet har derimot alltid klart seg. Hvis det går som meningsmålerne spår, kan vi oppleve den største massakren noensinne av norske partier i fredstid. Landets politiske landskap vil bli totalt forandret. Det vil stå igjen to blokker: Ap mot Høyre og Frp.
Slik har målingene tegnet landskapet lenge. I helgen kom det nye målinger som viser dystre tall for småpartiene. Flere kjentfolk i sentrum og i SV kan miste plassene sine på Stortinget. I Hedmark er Sps nestleder, landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum, ute. I samme fylke kan SV miste sin profilerte sosialpolitiker Karin Andersen. I Sør-Trøndelag er Sps andre nestleder, olje- og energiminister Ola Borten Moe, ille ute. Samme skjebne kan møte SVs nye lovende stjerne Snorre Valen.
For første gang er Senterpartiets mandat i Nord-Trøndelag alvorlig truet. Samferdselsminister Marit Arnstads stortingskarriere kan være over før den begynner. I Hordaland og Rogaland kan SV tape sine stortingsmandater. Det betyr at partileder Audun Lysbakken og den fargerike Hallgeir Langeland vil ryke ut hvis målingene slår til.
Panikken griper om seg blant de små. De kan rett og slett bli satt utenfor rikspolitikken. Det norske valgsystemet, som er basert på prinsippet om forholdstallsvalg, skulle garantere for at flere partier ble representert i Stortinget, og ikke bare to partier som i USA og tre partier som i Storbritannia, der man har flertallsvalg. Men det er ikke noe system som trumfer velgernes vilje i demokratiet. Velgerne rår. Hvis det norske folk ikke vil ha sentrumspartier eller et parti til venstre for Ap, står det folket fritt å kvitte seg med dem.
Fra et demokratisk synspunkt er det i så fall en beklagelig utvikling. Historien viser at politikken blir best med mange partier. Vi trenger et sentrum som en buffer mellom Høyre og Ap. Forskningen viser at det alltid har vært, og at det fortsatt er, mange konfliktlinjer i norsk politikk. De lar seg ikke gjemme bort i to blokker. Hvor skarpe motsetningene er mellom landsdeler, næringer og sosiale grupper fikk vi en dramatisk demonstrasjon på ved folkeavstemningene i 1972 og 1994. Ingen må tro at disse motsetningene er borte. De er bare midlertidig stuet vekk.
Fram til valget neste år er det opp til sentrumspartiene og SV å vise velgerne at det er bruk for dem. De må bevise at de gjør en forskjell. Så langt har de mislykkes totalt. Sentrumspartiene står samlet sett svakere nå enn det partiene gjorde i forkant av stortingsvalget i 2009. Til sammen fikk Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ved det valget bare 15,6 prosent av stemmene. Det er det svakeste valget de har gjort i etterkrigstida. Neste år kan det bli en ren katastrofe.
SV har for sin del falt jevnt og trutt siden partiet meldte seg til regjeringstjeneste i 2005. Det tragiske for SV er at velgerne har forsvunnet fra valg til valg til tross for at partiet har vunnet flere viktige politiske seirer. Nå er det nesten ikke mulig å finne SV-velgere noe sted. Men det er heller ikke lett å få øye på SV-ledelsen. Den er blitt borte etter landsmøtet. Her er det en sammenheng. En ledelse som er usynlig, kan ikke vente å få velgere.
Det politiske sentrum har gått langsomt i oppløsning. Oppløsningen startet da KrF dannet regjering med Høyre og Venstre etter stortingsvalget i 2001, mens Sp ble stående utenfor. Neste alvorlige skritt mot undergangen var da Sp gikk over den historiske streken og inn i regjering med Ap og SV etter valget i 2005. Sp bekreftet at det ikke lenger var noe typisk sentrumsparti da partiet fortsatte i regjering med Ap og SV etter valget i 2009.
Venstres og nå KrFs nyorientering mot Høyre og Frp er en ny bekreftelse på at sentrum ikke lenger er noen selvstendig kraft i norsk politikk. Venstre har sagt at partiet heller vil ha Jensen enn Jens. Fredag denne uka vil KrF følge etter. Da vedtar partiet at det vil gå inn for at landet får en regjering der også Frp er med. Dermed tar KrF et historisk skritt mot høyre. Partiet forlater sentrumsposisjonen som har vært KrFs viktigste plattform i etterkrigstida.
Knut Arild Hareide gir dermed sentrumsideen den siste olje. Sentrums tid er ute, sentrumsvelgerne kan like gjerne gå til høyresiden.