Marsjordre til norske forskere

Det har vært for liten oppmerksomhet rundt EUs innflytelse på norsk forskning.

Vårt forhold til EU er under kontinuerlig debatt. Under grunnlovsjubileet vi nå har bak oss, var gjennomgangstemaet at vi har avgitt suverenitet til EU uten å ha medbestemmelse over beslutninger som har stor innvirkning på vår egen politikk. Det har vært liten oppmerksomhet rundt EUs innflytelse på norsk forskning. Denne innflytelsen vil øke dramatisk i årene som kommer.

Nå er EUs nye rammeprogram – Horisont 2020 – dratt i gang. Dette er det største forskningsprogrammet verden har sett. Norges kontingent er over to milliarder kroner per år. En stor andel av norske forskningsmidler vil altså ta veien om Brussel. Da er det viktig å dra nytte av at Norge er fullt medlem av EUs forskningsfellesskap og kan påvirke program og prioriteringer. To milliarder av et årlig norsk forskningsbudsjett på 29 milliarder høres kanskje ikke så mye ut. Men det er nettopp de eksterne midlene – de midlene som kommer på toppen av utgifter til bygg, infrastruktur og lønninger til fast ansatt personale – som bestemmer retningen på forskningen. Derfor vil den tematiske innretningen av Horisont 2020 i høyeste grad påvirke prioriteringene i norsk forskning. Så langt har Norges uttelling fra EU tilsvart kun ca. 70 prosent av innbetalt kontingent. Nå har universitets- og høyskolesektoren fått marsjordre fra regjeringen: Vi skal i perioden frem til 2020 hente inn 60 prosent mer fra EU enn det vi har gjort de siste årene.

Det betyr at institusjoner og fagmiljøer i enda større grad enn før må se til Brussel når de utformer sine strategier. Målet om 60 prosent økning i innhenting av midler fra EU er krevende, men riktig. For den enkelte forsker gir EU-prosjekter faglig prestisje og tilgang til nettverk som gir muligheter ut over dem som finnes i forskerens eget miljø. For Norge betyr EU-forskningen at vi får tilgang til viktig ekspertise og kunnskap. En analyse fra 2012, basert på 895 prosjekter med norske deltakere i EUs syvende rammeprogram, viste at Norge fikk tilgang til prosjekter med en totalverdi på 4903 M€ – tolv ganger mer enn de 422 M€ som norske forskere fikk utbetalt i direkte støtte. Nittini prosent av kunnskapen i verden utvikles utenfor Norge. Gjennom EU-kontingenten kan vi hente mye av denne kunnskapen hjem. Å nå målet om en 60 prosent økning i EU-finansiering krever et sømløst samspill mellom institusjoner, Forskningsråd og myndigheter. Et godt samspill må ta utgangspunkt i at suksess i EU krever kvalitet, kongruens, kompetanse og kultur.

Forskning av høy kvalitet er eneste gyldige inngangsbillett til Horisont 2020. Derfor må finansieringen av forskerinitierte prosjekter styrkes, og derfor må institusjonene få incitamenter og strategisk handlingsrom for å støtte opp under miljøer som kan kvalifisere seg for suksess i EU. Ekspertgruppen for finansiering av universiteter og høyskoler la nylig frem forslag til ny finansieringsmodell og foreslår at institusjonene får styrket sine budsjetter dersom de har suksess i EU. Et forslag er at uttellinger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) skal honoreres med én krone ekstra per mottatt krone – dobbelt så mye som for andre uttellinger fra EU. Og i løpet av kort tid skal Stortinget behandle den første langtidsplanen for norsk forskning og høyere utdanning. Både finansieringsmodell og langtidsplan må skrus sammen med økt uttelling fra EU som viktig mål.

Kongruens betyr at institusjonenes prioriteringer må tilpasses programmene i Horisont 2020 for at det ambisiøse målet skal kunne nås. Institusjonenes satsing på tverrfaglige forskningsområder kan innrettes med tanke på uttelling fra EUs programmer om forskning på globale utfordringer innen slike felt som klima, energi, konflikt og helse. Suksess i EU krever kompetanse om utforming av søknader og drift av prosjekter. Denne kompetansen må ligge hos forskeren selv og i støtteapparatet rundt. Institusjonene har et selvstendig ansvar for at forskerne tidlig i sine karrierer blir motivert og dyktiggjort for søknad til EU og for at det bygges opp et godt støtteapparat både for søknad og drift. Institusjonene har også ansvar for at det utvikles en enda bedre kultur for EU-forskning i det norske forskersamfunnet. Det må skapes aksept for at det er forskernes oppgave å hente tilbake norske forskningskroner som sendes til Brussel – ikke primært for de kronene og ørene det gjelder, men fordi EU-forskningen tilfører forskningsmiljø, institusjon og nasjon viktig kunnskap og kompetanse.

Marsjordren fra regjeringen gjør at institusjoner og forskere må orientere seg mot EU i større grad enn før og at EUs prioriteringer vil få økt innflytelse på våre egne. Dette reiser dilemmaer som er godt kjent fra Norges forhold til EU for øvrig. Men det er en viktig forskjell: Norge er fullt medlem av EUs forskningsfellesskap og kan påvirke program og prioriteringer. Ikke minst: Det er viktig at våre egne forskere tar del i de ekspertgruppene som syr EUs forskningsprogram sammen. Når ambisjonen er at Norge skal hente ut en betydelig andel av midlene som legges inn i Horisont 2020 må vår stemme høres når prioriteringene gjøres. Stemmen fra Norge bør være klar på at Horisont 2020 må få et langt videre perspektiv enn kortsiktig økonomisk gevinst. Kvalitet og grunnforskning må ligge i bunnen, og samfunnsfag og humaniora må ikke bli salderingsposter. For mer enn noen gang trenger vi språklig og kulturell forståelse på tvers av landegrensene. Det er denne forståelsen som bygger tillit, holder markedene sammen og som kan skape den internasjonale samhandlingen som trengs for å møte de globale utfordringene som Horisont 2020 så fortjenstfullt er opptatt av.