I Norge vet kanskje de færreste hvem Monsanto er, selv om de for så vidt er selskapet bak Roundup, Norges mest brukte plantegift. Faktisk er Monsanto helt i verdenstoppen når det gjelder ulike slike gifter, med Roundup som det mest kjente merket. Mattilsynet i Norge har valgt å stole på Monsantos påstander om at dette er relativt trygt, selv om stadig flere uavhengige forskere rundt i verden mener at det øker faren for blant annet abort og kreft. At Monsanto andre steder i verden er dømt i ulike rettsaker, blant annet for løgn om produktene sine, ser ikke ut til å bekymre Mattilsynet så mye. I stedet har de det siste året gitt tillatelse til opptil hundredobling av tillat mengde glyfosat (det dominerende stoffet i Roundup) i flere matvarer, for å ikke hindre salget av produkter fra de enorme industrifarmene blant annet i USA og Canada. Føre-var-prinsippet er tydeligvis ikke så veldig styrende hos norske helsemyndigheter.
Monsanto står bak en lang rekke andre produkter, som insektgiften DDT. Lenge påsto både Monsanto og helse- og landbruksmyndighetene at stoffet var helt trygt, inntil man innså at den var en av de verste giftene som var tatt i bruk i så stor skala. Fortsatt finnes DDT-rester spredt i naturen, etter bruk for flere tiår siden. Monsanto har også eid en rekke andre produkter, som aspartam, selv om de visstnok skal ha solgt akkurat de videre nå.
Monsanto var produsenten bak Vietnamkrigens Agent Orange, det kjemiske våpenet eller plantegiften som skulle drepe all skog i Vietnam så det ikke lenger skulle være mulig å gjemme seg noe sted. Foruten at det naturligvis ødela enorme naturområder, så førte den også til dramatiske skader, kreft og misdannelser hos dyr og mennesker, blant annet på grunn av store mengder dioksin.
Derimot så er de verdens største på ulike former for GMO, altså genmanipulerte organismer. Mange tror at vi i Norge har unngått å få mat med GMO til Norge, men dette er i hvert fall ikke helt riktig. Mattilsynet tillater en viss mengde GMO i dyre- og fiskefor. Det kan også være litt rester i annen mat. I tillegg er det jo et konstant press for at vi skal tillate det i større skala. Også på dette feltet finnes det etter hvert omfattende forskning som tyder på at ulike GMO-produkter ikke er så trygge som Monsanto skal ha det til.
Kombinert med dette tar Monsanto patent på stadig flere frø og plantetyper. Ofte kan dette være helt alminnelige korn og matplanter, som er blitt endret til å bli såkalt ”Roundup-ready”. Det betyr at bøndene kan bruke enda større doser av plantegift, uten at matplanten dør, noe som gjør at det blir lettere å bruke langt mer på ugress/ uønskete planter. Monsanto forsøker også å lage frø som ikke kan så seg selv, slik at man dermed må kjøpe nye hvert år, eventuelt at Monsantos patent på planten gjør at videre bruk/ dyrking vil kreve lisens, altså at om det en gang er sådd og det er flerårig, så må bonden fortsette å betale til Monsanto også til neste år. Det vil da heller ikke bli lov å gi avleggere til av slike patenterte planter til naboen, uten å risikere rettsak. Samtidig prøver Monsanto, og noen få andre store selskaper, å dominere markedet, slik at det ikke skal være tilgjengelig for mange andre alternativer.
I India, og mange andre steder, har det ført til store menneskelige tragedier. Blant indiske småbønder har det vært en regelrett selvmordsepidemi, etter at Monsanto har fått mange inn i en gjeldsspiral med sine patenterte frø, med påfølgende behov for å bruke giftsprøyting. I tillegg har det gjort hele landbruket mer sårbart, siden mangfoldet av ris, korn og grønnsaker forsvinner, og bare noen få Monsanto-arter gjenstår. Da blir landbruket også mer sårbar for skadedyr, skiftende klimaforhold m.m.
Også den globale biedøden er knyttet til mye av det samme. Den er i seg selv i ferd med å true verdens matsikkerhet, for om plantene ikke blir bestøvet så vil de heller ikke kunne bære frukt. Biedøden – og for så vidt massedød av mange andre insekter og dyr – er dels knyttet til den økende bruken av plantegift (dog ikke bare Monsanto-produkter), og dels til det monokulturelle industri-landbruket. For at naturen skal kunne opprettholde seg selv så krever den at det finnes et mangfold av arter innenfor et relativt begrenset område. Når utviklingen nå går mer og mer i retning av gigantåkre, hvor det kun dyrkes en plante, og alt annet drepes med gift, så er det jo ikke så veldig mystisk at også bier og det meste annet bukker under. Landbruket får dermed mindre og mindre å gjøre med det vi tradisjonelt forbinder med gårdsdrift, men beveger seg mer og mer i retning av en slags industriell og kjemisk matfabrikk. I noen land har denne utviklingen gått så langt at man må bruke småfly for å komme fra den ene siden av åkeren til den andre, og at man bør ha verneutstyr bare man kommer i nærheten av det man dyrker. Skjønt – en del av disse selskapene liker jo å plassere slike gigant-farmer på steder hvor de ikke får så mye innblanding fra myndigheter, noe som gjør at mye av det vi kjøper på supermarkedet er dyrket under slavelignende arbeidsforhold, og hvor mange av arbeiderne ikke beskyttes med nødvendig verneutstyr. Slik sett er denne formen for landbruk ikke bare et gigantisk miljøproblem, men også et minst like stort etisk problem. Mye av vår velferd baserer seg på at vi har et globalt handelssystem som på mange måter blir mer og mer likt et slags globalt apartheid, hvor det gjelder helt andre regler for oss enn for de som lager varene vi trenger og maten vi spiser. Hvor lenge kan vi regne med at det går an? Og hva slags frihandel er dette, som krever at så mange må oppgi sin frihet? I lengden vil det måtte føre til stadig større global sosial uro.
I Norge er fortsatt landbruket noe bedre enn i mange andre land, men sterke krefter, ledet an av blant annet Monsanto presser også oss i den retningen, samtidig som Mattilsynet slipper til stadig mer av denne industri-”maten” i supermarkedene våre, uten at det er merket på en måte så den vanlige forbruker skjønner hva det er vi spiser. At dette får helsekonsekvenser er åpenbart, men uansett er det et gigantisk miljøproblem, og det truer verdens matsikkerhet. For noen få betyr det likevel stadig større økonomisk gevinst på kort sikt, og foreløpig er det disse som har gått seirende ut av de fleste konfrontasjoner.
Det norske oljefondet skal også ha kjøpt aksjer i Monsanto for store beløp. Dermed brukes faktisk våre sparepenger på å støtte opp under en utvikling som i lengden undergraver våre langsiktige muligheter for et godt liv. For den norske marsjen er dermed den mest sentrale kravet at oljefondet må trekke seg ut av Monsanto. Nei til patent på liv, altså også frø, er også helt sentralt. Og ønsket om et samfunn med mindre gift og hvor grønnsaker er noe som kan forbindes med sunnhet og naturlighet, ikke verneutstyr.
De som demonstrerer mot Monsanto kan nok ha hele spekteret av politiske sympatier. Jeg gikk i hvert fall inn i ledelsen for den norske arrangementskomiteen fordi jeg ser at mange av de spørsmålene som aktualiseres her trolig blir noen av de viktigste vi står overfor i årene fremover. Som stortingskandidat for Miljøpartiet De Grønne i Akershus er sjansene dermed gode for at jeg vil kunne jobbe videre med disse spørsmålene på Stortinget til høsten. Tiden er nå moden for endring.
[ https://www.facebook.com/events/474640872609345 ]
[ http://www.march-against-monsanto.com/ ]
[ https://www.facebook.com/OyvindSolumMDG ]
[ www.mdg.no ]