Markeringen vi helst vil slippe

10 år med Helsesenteret for papirløse migranter.

Hvem er de «papirløse migrantene» som Helsesenteret i Oslo er blitt både utskjelt og hyllet for å ha hjulpet de siste ti årene?

Det er mennesker som «Amir». En mann i 60-årene som var direktør for et større firma, men måtte flykte da krigen mot hans hjemland brøt ut. I dag har han vært i Norge i 15 år, bor på sofaer til venner og livnærer seg ved å pante flasker.

Det er mennesker som verken har rett til arbeid eller generell helsehjelp, og det preger både dem og de rundt dem.

Les også: – Han ville ikke gjøre henne til en tigger. Han ville sikre henne verdighet

Det er mennesker som «Hasim», en gammel og forvirret, dement mann. Han burde vært på helseinstitusjon, men siden kommunen mener han ikke har rett på omsorgstjenester blir han tatt vare på av sin datter.

Hun måtte slutte i jobben og utsetter ønsket graviditet for å ta vare på ham.

Det er «Tariq» med diabetes, som blir akutt syk uten insulin, men ikke får medisiner av norske helsevesenet. «Sara» som ønsker langtidsvirkende prevensjon, men ikke får det.

«Louisa» som kvier seg for fødsel, på grunn av en stor regning fra sykehuset hun kan få i etterkant.

«Teresa» som mistet håpet og ble lagt inn akutt da hun prøvde å ta sitt liv, men ble skrevet ut dagen etter uten oppfølgende tilbud.

10 år med helsehjelp

Dette er bare noen av de nærmere 5.000 pasientene vi har møtt på Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo siden vi startet opp. I dag er det 10 år siden vi åpnet dørene – for å gi helsehjelp til en gruppe mennesker som kun har rett på øyeblikkelig helsehjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente.

Før oppstart gjennomførte Kirkens Bymisjon en omfattende undersøkelse. Rapporten fant udekte humanitære behov blant mennesker uten gyldig oppholdstillatelse i Norge.

Les også: KrF-jubel for asylamnesti for ureturnerbare

Særlig alvorlig var behovet for helsehjelp og bolig.

Parallelt med dette engasjerte Røde Kors seg i målgruppa og stadfestet at papirløse burde få helserettigheter i Norge. Sammen med Røde Kors startet Kirkens Bymisjon Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo.

Mandatet var å yte helsehjelp, gi helseinformasjon til målgruppa, dokumentere helseplagene og jobbe for tilgang til det ordinære helsevesenet. Samtidig ønsket man å endre lovverk og praksis slik at papirløse kunne få tilgang til helsehjelp i det ordinære helsevesenet.

Målet var at Helsesenteret ville bli overflødig.

«Tikkende bomber?»

På den tiden da vi åpnet hadde pasientene våre et dårlig rykte. Det ble tegnet et bilde av kriminelle som solgte narkotika, brukte vold og voldtok. Man trodde de hadde smittsomme sykdommer som tuberkulose og hiv. Mange antok at de hadde rusproblemer og var psykisk ustabile.

De ble beskrevet som «tikkende bomber» eller som falske asylsøkere.

Politikerne var heller ikke særlig begeistret. Arbeiderpartiets Libe Rieber-Mohn ba oss om å tenke oss om en gang til om å åpne dette tilbudet. Høyres Erna Solberg ble tolket dithen at politiet burde arrestere de papirløse når de oppsøkte senteret. Frps Per Sandberg tok til orde for å fjerne statsstøtten til Kirkens Bymisjon, og partiet hans mente at det burde gjøres ulovlig å gi helsehjelp til papirløse.

Heldigvis viste det seg at mange nordmenn mente noe annet.

Allerede da åpningen av senteret ble annonsert meldte mange seg som frivillige. I dag stiller 180 leger, sykepleiere, psykologer, farmasøyter, bioingeniører, tannleger, jordmødre, optikere, sosialarbeidere, tolker og spesialister opp som frivillige ved Helsesenteret i Oslo.

Diakonale sykehus har vært samarbeidspartnere siden oppstart, og det er opprettet et tilsvarende helsesenter i Bergen.

Det viste seg også fort at ryktene om de papirløse ikke stemte. Det vi så var vanlige mennesker med helseplager som du og jeg, nokså like de vi finner ved et hvilket som helst norsk fastlegekontor.

Det er hodepinen som ikke gir seg, den vonde ryggen, det kløende utslettet og selvsagt mavesmertene.

Utfordringen for våre pasienter er at helsetilstanden er kompleks. Den bærer krigens sår, fluktens frykt og tap av nære relasjoner og håp. De er løvetenner, og de mestrer å navigere seg i landskap med mange stengte dører.

Arbeid og helse

I de siste månedene har det vært mye fokus rundt papirløses manglende rett til arbeid.

Særlig etter at det ble kjent at tidligere biskop Gunnar Stålsett har gitt ulovlig arbeid til papirløse Lula Tekle, som har vært i Norge i nesten 20 år.

Les også: Stålsett: – Ikke noe annet valg enn å bryte loven

Vi har erfart at den manglende retten til å få skattekort, som ble strammet inn i 2011, bidrar til helseproblemer. Å ikke ha arbeidstillatelse, og heller ikke ha rett til å studere eller ha sosiale rettigheter i Nav, fører til en situasjon der mennesker ikke kan forsørge seg selv og heller ikke betale for helsehjelp.

De står i sårbare situasjoner for utnyttelse og avhengighet av andres velvilje. Papirløse ekskluderes, utestenges og deres liv settes på vent.

Psykiske problemer, som angst, depresjon og selvmordsfare, er ofte normale reaksjoner på en slik unormal livssituasjon.

Hvor går veien videre?

Vi har mulighet til å velge annerledes enn i dag. Andre har allerede gjort det. I Sverige fant en offentlig utredning at det var sosialt og samfunnsøkonomisk bedre å gi fulle helserettigheter til papirløse.

I Helsinki vedtok man for et år siden å yte gratis grunnleggende og forebyggende helsehjelp til papirløse og EØS/EU-borgere uten helseforsikring. Trondheim kommune har også vedtatt å tilby primærhelsetjenester til papirløse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Målet til Helsesenteret er det samme i dag som da vi åpnet for 10 år siden.

Vi har dessverre ikke sett store framskritt. Papirløse i Norge har fortsatt svært begrensede rettigheter til helsehjelp – og skiller seg med det ut fra de fleste andre land vi liker å sammenligne oss med i Europa.

I dag samler vi fagfolk og politikere til seminar for å markere 10 år med Helsesenteret og spørre hvor veien videre skal gå. Stortings- og lokalpolitikere, fagorganisasjonene og internasjonale aktører skal samles for å diskutere løsninger. Det er ikke for tidlig.