Ifølge den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell som vitnet i Oslo tingrett (4.juni 2012), er hatet mot feminismen en sentral innfallsvinkel for å forstå massemorder Anders Behring Breivik (ABB), hans høyreekstreme meningsunivers og ideologiske utvikling. Skal vi tro Gardell uttrykker ABB et tradisjonelt og konservativt maskulinitetsideal med sterk aversjon mot angivelig kulturmarxistisk kjønnet politisering og statsfeministisk dominans. Kampen mot det multikulturalistiske samfunnet er derfor også en kamp mot et maskulinitetsideal som visstnok er tuftet på statsfeminismens premisser om den moderne mannens lydige innordning under et kjønnspolitisk korrekt regime med tilhørende støtte til likestilling og kvinners rettigheter.
Det kan tenkes at angrepet på feminismen i mindre grad handler om en angivelig statsfeministisk innflytelse og dominans i det norske samfunnet og i stedet handler om en mann som har følt seg mindreverdig i konkurranse og sammenlikning med andre signifikante menn (og maskuline subjekter), enten disse har vært av etnisk norsk opphav eller av såkalt fremmedkulturell opprinnelse.
Det har også vært antydet i mediene at ABB ikke fysisk fremstår som fullt så maskulin som han åpenbart vil være i samsvar med egne maskulinitetsnormer. For eksempel er hans stemme blitt omtalt som "lys" (feminin) og hans forfengelighet og opptatthet av eget utseende er også blitt behørig kommentert. Derfor reagerer ABB kanskje med en viss misbilligelse når han i retten blir konfrontert med sin forfengelighet og at han dessuten tok en neseoperasjon for å ta seg bedre ut.
Massemorderens sosiale formingshistorie og utvikling synes å ha vært knyttet til en rekke maskuline tap som over tid kan ha vært aggresjonsforsterkende. På denne bakgrunn kan det virke som om ABB har befunnet seg i et maskulint vakuum karakterisert av nederlag. Han har ikke oppnådd hva han hadde satt seg som mål for en ”vellykket” mannlighet innenfor lovens bokstav. Den ekstreme volden kan i så måte ha blitt en slags kompensasjon, misforstått sådan for opplevelsen av redusert mannlighet. Å påføre andre lidelser kan slik ha fungert som en form for oppreisning.
Prestisjen i det maskuline feltet om ”å lykkes” og hva det innebærer, kan selvsagt variere avhengig av en rekke føringer som oppvekst, sosialisering, miljøtilknytning, preferanser, liberale, pragmatiske, kulturkonservative eller tradisjonelle verdier. Massemorderens hat mot blant andre AUFs leder Eskil Pedersen, er en klar aversjon mot et pragmatisk og moderne maskulinitetsideal som er støttende og positiv til likestilling og feministiske verdier.
Bruk av vold har vært en tradisjonell måte og uttrykke maskulinitet på. Det er ikke akkurat noe nytt i dette. Massemord og terrorisme er egentlig ekstreme og radikaliserte uttrykk for vold som et generelt fenomen og maskulint problem. ABB sitt ”prosjekt” uttrykker en arkaisk maskulinitetsnorm som idealiserer krigeren og fotsoldaten. Men det finnes også andre og mer moderne idealer og normer for mannlighet, for eksempel mannen som omsorgsperson er et ideal som avviser vold og krig som maskuline dyder. ABB vil sikkert forstå den maskuline omsorgen som en konsekvens av hva han mener er den statsfeministiske indoktrineringen av norske menn som angivelig har gjort dem bløte og æreløse.
Med sin ekstreme vold og utrolige feighet har ABB imidlertid undergravd det lille han måtte ha av maskulinitet og mannlighet. Det er ikke akkurat noe "mandig" ved det å massakrere ungdommer og barn, selv om det aldri så mye argumenteres med at det norske samfunnet og Europa er i en såkalt ”lavintensitetskrig” og at Utøya er en "politisk indoktrineringsleir" for "kulturmarxister" og "landssvikere".
I ABB sitt tilfelle, har det sannsynligvis dreid seg om en lengsel etter anerkjennelse fra omverden og ikke minst fra andre menn. ABB har ikke akkurat vært beskrevet som noen ledertype, men mer som en som har holdt seg i bakgrunnen og som ikke tidligere har skilt seg ut før den fatale datoen 22.juli 2011. Det handler derfor om et selvbilde og en oppfatning om egen mannlighet som nok har slått grundige sprekker når massemorderen, i konkurranse med andre menn, ikke har nådd opp eller innfridd. Han har for eksempel villet fremstå som en suksessfull forretningsmann, men etterforskningen har påvist dette som ren løgn.
Mislykkede økonomiske prosjekter og konkurser har nok gitt et solid fall (i det maskuline) selvbildet og det er et spørsmål om dette har bidratt til en eventuelt tiltagende depressiv tilstand og en forverring av den psykiske tilstanden etter 2006. De psykiatrisk sakkyndige Torgeir Husby og Synne Sørheim fra den første rapporten som konkluderte med utilregnelighet, vil nok argumentere ut i fra en slik mulig psykisk forverringstilstand med drastiske følger. Om det er nok til at hans utilregnelighetsdiagnose til slutt blir stående, gjenstår å se.
Det er nesten som om jeg hører ABB hviske til seg selv at "ok jeg lyktes ikke i hva andre menn har klart å få til, men jeg ble i hvert fall den største terrorist og morder Norge noensinne har fostret". Var han mislykket på alle andre områder, har han med 22.juli-terroren ettertrykkelig bevist sin kompetanse i utstudert ondskap og ekstrem voldsutøvelse. Rettssaken i Oslo tingrett er ikke bare en bekreftelse på gjerningsmannens grandiose og oppblåste ego. Det er også en gjennomgående leksjon i et dårlig skjult maskulint mindreverdighetskompleks og en mannlighet som er kommet alvorlig på defensiven.
