Manipulativ fortolkning av Snowden-dokumenter (2)

Både i journalistisk og vitenskapelig forstand er den politisk ladede Snowden-kampanjen så bort i staur og vegger mht. kildebruk at det tilhører samtidens mysterier at våre hjemlige journalister og akademikere ikke har gjort anskrik.

Nå har Svensk Televisjon (SVT) fulgt opp der Dagbladet slapp, med en tilsvarende retorisk pakke myntet på svensk etterretningstjeneste, FRA, - som til forveksling kan minne om metode og retorikk som ble servert gjennom Dagbladet her hjemme.

Helt grunnleggende i all kildekritikk er en sammenheng mellom det som oppgis som kilde(r)og de slutninger og konklusjoner enså trekker ut av det hele. Som jeg var inne på i første del av denne kritikken, ble det slett ikke noe bedre presisjon i det Snowden-kampanjen for en stund flyttet over til Sverige.

Første del i denne serien kan du lese ved å trykke HER

Primærkilder, slutninger og konklusjoner i hytt og vær

Etter hvert som en følger Snowden-kampanjen kritisk fra land til land i Skandinavia; og analyserer hvordan de ferdigsydde, retoriske pakkene følger det til dels skjøre og fragmenterte kildegrunnlaget - er det mulig å se stadig skarpere konturer av en regulær politisk kampanje der utvalgte journalister og redaktører blir til en del av "pakken". Og hva verre er: De må vite det selv!

At slikt skal kunne pågå over så lang tid, uten at en redaktør eller journalist setter ned foten er helt utrolig. Forstå meg rett, objektivt sett er kildetilfanget naturligvis av journalistisk interesse. Men i dette tilfellet dreier det seg om helt bestemte føringer med sterk politisk brodd - med et utsortert, uhyre selektivt utvalg dokumenter, som til overmål følges fram til utvalgte (!) redaksjoner, journalister og redaktører - med en rekke premisser og retoriske oppstillinger - som utvetydig går ut over alle greneser for seriøs, kritisk journalistikk. Det har vi hatt et lysende eksmepel på i et Dagblad-opslag nylig, og nå gjentar det samme seg på svensk side. Denne gang i regi av to medarbeidere i Svensk Televisjon (SVT).

Med Tjernobyl-ulykken friskt i minnet, er det intet unaturlig i det at svensk etterretning er opptatt av vedlikehold og omlegging når det gjelder russisk energi- og kraftforsyning. I det nordvestlige Russland er alle energiressurser så sammenvevd med militær infrastruktur at det i et totalbilde dreier seg om sikkerhetspolitikk fra ende til annen. Det gjør det også når russerne nå prosjekterer og bygger nye kraftgater fra det som tidligere het Hjalmar Johansen-feltet i Barentshavet, men som nå kalles Fedynsky. Etter en ren gavepakke fra Stoltenberg og co., i det delelinjen i 2010 ble strukket akkurat tilstrekkelig vest til at russerne sikret seg ett av verdens største gassfelt i sin helhet. (Til øredøvende taushet i media) Dette har også en betydelig sikkerhetspolitisk dimensjon, selvsagt.

Hvem skal etterlyse kildekritikk?

Bare det å inngi et tilsvar mot de gjentatte retoriske konstruksjonene som kommer støtvis og selektivt fra det lukkede apparatet rundt Edward Snowden i Moskva, gjør selvsagt at en som retter opp hånden og setter kritiske spørsmål selv risikerer å bli stemplet som løpegutt for «overvåkerne». Det er vel kanskje en av grunnene til at flere ikke går ut og etterspør grunnleggende kildekritisk tilnærming, men bare å videreformidle den ferdigpakkede retorikken som følger med Snowden-dokumentene, er en unnlatelsessyns så stor at det i sin konsekvens sier mye mer om den enøyde politiske journalistikken vi for tiden opplever, enn det sier noe om sikkerhetstjenestene man åpenbart forsøker å ramme. Slik det hele er satt opp og pakket inn er det så til de grader på siden av realitetenes verden at det jo faktisk bidrar til å immunisere «overvåkerne» selv der de kanskje kunne vært gått mer etter i sømmene – i en tid da teknologi, rutiner og hastighet løper fra de fleste. Nå er det vel først og fremst opp til politikerne og først og fremst sette seg mer inn i faget etterretningsvirksomhet som sådan. Det kan være en god start.

Nye teknologi, nye utfordringer - nye muligheter

Når det er nevnt, det er ingen hemmelighet at den teknologien som vestlige sikkerhetsorganer nå har til rådighet ligger så langt foran det Vladimir Putin kan klare å få satt sammen, at det selvsagt irriterer den allerede så humørsyke russiske presidenten grenseløst. Han og hans stab har, mer enn noen andre forlengst tatt i bruk svulstig kaldkrigs-retorikk. Det er nesten umulig å se for seg at Edward Snowden ikke forlengst har blitt en integrert del av pågående «Støttende tiltak» (Tidl Aktive tiltak) i den russiske etterretningstjenesten, der det dreier seg om å stigmatisere USA primært og NATO sekundært. Snowden betjenes og oppvartes av FSB (Tidl. KGB) praktisk talt døgnet rundt, stadig med Vladimir Putin som øverste beskytter – nå også for «ytringsfriheten».

Lørdagens «drip feeding» fra Snowden og Wikileaks-nettverket til Sverges Televisjon (STV) er følgende sitat fra et dokument sendt fra amerikanske National Security Agency (NSA) til svensk etterretningstjeneste i april i år, angående et avgrenset objekt i Russland.

"Tacka Sverige för dess fortsatta arbete med det ryska målet och understryka den centrala roll som FRA spelar som en ledande partner i arbetet med det ryska målet, inklusive det ryska ledarskapet, energi,[MASKAT]." "FRA:s [MASKAT] tillgång har resulterad i unik signalunderrättelse inom samtliga dessa områden".

Innledningsvis til denne dokumentasjonen heter det i brødteksten fra SVT:

  • I dokument upprättade inför ett möte i april i år mellan den amerikanska spionorganisationen NSA och svenska FRA framgår att Sverige spionerar på Ryska energiintressen samt länderna i "den baltiska regionen". Och att man lämnar det man hittar vidare till USA.

Senere i den samme brødteksten heter det:

  • Civila mål som energisektorn är kontroversiellt för en statlig spionorganisation att fokusera på men en källa i den svenska underrättelsetjänsten som Uppdrag granskning talat med vill inte kalla verksamheten för industrispionage, trots att det handlar om privata företag.

Helt ukjent med etterretningstjenestens mandat?

Det pågår store endringer innen energi- og gass-sektoren på russisk side, i det stadig nye gassrørledninger planlegges, nå også fra Arktis/Barentshavet, og rettes inn mot sentrale Europa. Putin-Russland fikk nylig ett av verdens største gassfelt i gavepakke fra Norge, i det gasfeltet under Hjalmar Johansen-høyden i Barentshavet med ett (og i det stille!) havnet på østlig side av den nye delelinjen i Barentshavet i 2010. I tråd med grunnleggende spilleregler i internasjonal havrett, der Norge tidligere har frontet midtlinje-prinsippet som alfa og omega - skulle denne grenselinjen etter alle himmelmerker og jurisdiksjon gått slik at det meste av det gigantiske gassfeltet ble liggende på norsk side. Men i det stille satt en håndfull mennesker og rekonstruerte hele løpet fra Jens Evensens og Arne Treholts forspill slik at russerne fikk alt av betydning i det "omstridte området". Og nå planlegger Putin og co. selvsagt nye gassrørledninger ned gjennom nordvestlige Russland til kontinentet. Selvsagt tilhører dette også temafeltet sikkerhetspolitikk!

En betydelig del av russisk spionasje rettes nettopp mot norsk og svensk energiforsyning. For Norges vedkommende, også mot olje- og nå i særdeleshet gass-industrien. Slik har det vært siden de første etterkrigsårene og frem til i dag. Uten at noen har gjort anskrik. Og uten at norske mediekonsumenter har fått se ett eneste KGB-dokument eller Stasi-dokument.

Putin-Russland sikrer atomanlegg/atomreaktorer dårlig

For de skandinaviske landene er blant annet bygging og i særdeleshet vedlikehold av atomkraftverk av betydelig interesse, på grunn av dyrekjøpt erfaring og helt konkrete miljøtrusler – stadig i kjølvannet av erfaringene fra Tjernobyl. Bare på Kola, ikke langt fra grensen til Norge, Sverige og Finland, ligger det nå over 400 russiske atomreaktorer og koker, uten at en demonstrant har gitt lyd i Oslos gater.

Mange av atomreaktorene på Kola og i russiske kraftverk er utrangerte, og dagens russiske ledelse er uhyre lite meddelsom når det gjelder sin oppgradering av sin infrastruktur på dette feltet. Flere russiske kraftanlegg rehabiliteres på det tekniske, mens selve atomreaktorne, som klart representerer den største miljøtrusselen for Sverige og Norge, nedprioriteres mht. sikringstiltak. Siden dette blir til en øm tå i diplomatiet mellom Skandinavia og Russland, lukker Putins administrasjon seg inne i en kokong, og stikker hodet i sanden.

Etterretningsdata utveksles daglig mellom flere land

I alle år har det vært utveksling av etterretningsdata på vestlig side. Det dreier seg tradisjonen tro om utveksling – ikke ensidig tjeneste for spesifikke land. På avgrensede områder knyttet til terrorisme og «rød linje»-system for å avverge misforståelser – er det faktisk et program for utveksling av etterretnings-informasjon med Russland også, etter nye rutiner som kom på plass etter flere samordningsmøter i 2004. Beklageligvis har Russland stadig lukket seg mer og mer under Vladimir Putins regjeringstid til et toppnivå nesten ti år senere.

Så legges det inn en retorisk ladning i en slutning, pakket inn i et spørsmål fra SVT, slik:

..en källa i den svenska underrättelsetjänsten som Uppdrag granskning talat med vill inte kalla verksamheten för industrispionage, trots att det handlar om privata företag.

Det handler ikke om «private føretag» men den delen av russisk energi- og kraftindustri som er av spesiell interesse på det sikkerhetspolitiske feltet. Om oligark-selskaper ligger innpå som del-entreprenører under utbygging, ombygging og oppbygging av russisk energiforsyning, forandrer ikke det noe som helst på realitetene i dette perspektivet.

Stor oppbygging og ombygging på russisk side

Dette kan ikke gjnetas ofte nok: Russland bygger nå opp formidable styrkeenheter på Kola, og fører i disse dager 8000 nye soldater og offiserer inn i leire nær grensen til Norge og Sverige, der mobile spesialenheter utgjør hoveddelen. Dette settes nå inn i nye og rehabiliterte militæranlegg. Samtidig legges også en god del av den militære infrastrukturen om. Når det gjelder flere kraftkrevende anlegg er det mildt sagt vanskelig å skille militære opplegg fra sivile, ikke minst så lenge det handler om det nordvestlige Russland.

Den russiske oppbyggingen i nord har pågått jevnt og trutt i 20 år, mens Norge av en eller annen grunn like konsekvent har bygd ned og bort det meste av sine militære anlegg over hele landet. I tilknytning til den nye militære infrastrukturen bygger det gamle Leningrad militærdistrikt (St.Petersburg med nordvestlige Russland) om kraftgater, delesystemer og hele kraftanlegg. Midt oppe i denne prosessen er også den russiske jernbanen i en uhyre 'stille' prosess nå matchet mot finske linjedimensjoner i Karelen, og det står ikke til å nekte at slikt opptar både Sverige og Norge – og NATO. Både kraftforsyning, nye traseer for gassrørledninger og atomanlegg hører naturlig med i et bilde som etterretningstjenestene steller med. Dette ligger klart og ettertrykkelig i deres mandat, både på svensk og norsk side. Om det på russisk side sitter en eller annen oligark og styrer en underleverandør i anleggsvirksomhet for Gazprom, i tilknytning til storstilte prosjekter på russisk side, blir det selvsagt ikke «industrispionasje» om slikt registreres.

Det er heller ingen hemmelighet at det aller meste både av sivil (FSB/SVR) og militær (GRU) etterretning på russisk side er viet kraftforsyning, samt olje- og gassleveranser, kanskje særlig i Norge. Den russiske føderasjons ambassade i Oslo har videreført en egen «Arktisk gruppe» som ble nedsatt i siste halvdel av 1980-årene. I dag arbeider denne i en størrelsesorden som går langt over toppnivået under den kalde krigen. Men av en eller annen grunn er alt slikt gjort til ikke-tema, og fortsatt er det vanskelig å se en eneste norsk eller svensk journalist rette oppmerksomheten i retning av KGB- og Stasi-dokumenter. Denne øredøvende mangelen på interesse begynner å bli så eiendommelig at det er litt skremmende.

Svensk Televisjon (SVT) like tendensiøs som Dagbladet

Dette siste oppslaget i Svensk Televisjon med henvisning til nok Snowdon-dokument er minst like tendensiøst og substansielt skjørt som det forrige, som gikk i mer generelle termer knyttet til svensk signaletterretning mot Russland, der det igjen og igjen gis inntrykk av at dette skjer på oppdrag fra USA. Igjen: Etterretningsdata samkjøres mellom alle vestlige land, der USA er en del av bildet. Slik kan en hevde at Norge spionerer for Sverige, og vise versa. Etterretningsvirksomheten har slike tradisjoner at det går tilbake til romerne, og enda litt til. Alt blir ikke så mye verre om USA er en del av dette bildet. Slik Snowden-kampanjen er lagt opp spekuleres det rått i at mange vil vegre seg for korrektiv underveis, fordi dette lett kan bli sett på som en forsvar både for det bevingede uttrykk «ulovlig overvåking» og for diverse sikkerhetstjenester. Sistnevnte har ikke noen tradisjoner for å svare for seg. I Norge valgte sjefen for den militære etterretningstjenesten å gjøre akkurat det. Og vi så hvordan det gikk: Det voldsomme Dagblad-oppslaget (gjengitt i alle medier) som angivelig skulle vise at norske sikkerhetstjenester drev overvåkning mot sine egne, for National Security Agency i USA, ble slått til jorden, så ettertrykkelig som det vel var mulig. Det meste var bare tullball, og bygd opp rundt kildedata som ikke vær i nærheten av å holde vann.

Etter dette har deler av Snowdens støtteapparat trukket sine følere tilbake fra sentrale Oslo-redaksjoner, både fra Aftenpostens ex-redaktør Hilde Haugsgjerd og nå også fra Dagbladets redaktør. Skal vi gjette på Bergens Tidende eller Stavanger Aftenblad i neste runde.

Samme retoriske pakke følger med

Når en ser praktisk talt samme retoriske metode, samme oppsett, og variabler over samme tema smelle i vei i Sverige, er det fortsatt ingen som setter ett kritisk spørsmål i vår hjemlige journalist-miljø. Det hele gjengis ukritisk som på autopilot gjennom NTB, NRK og VG. Denne treenigheten bærer for tiden en tung bør med særdeles unyansert og enøyd journalistikk på sine skuldre. Dette fenomenet er sannelig så signifikant at det er en fare for at et bestemt, sært politisk miljø har klort seg fast i sentrale nyhetsredaksjoner. Hvordan så mange over så lang tid kan sitte å formidle kildebasert informasjon på så overmåtelig skjørt grunnlag er en gåte, ikke minst dersom det ikke skyldes usunne ideologiske politiske føringer i journalistmiljøet – som blender av, både for nyanser og grunnleggende kildekritikk.

I 1997 kom medie-prossor Sigurd Allern ut med boken, "Når kildene byr opp til dans" på Pax forlag. Til stor begeistring blant våre journalister. Dersom det skal være noen som helst substans i det som kommer fram i denne boken - i anvendt journalistikk, bør vel en eller annen fra disse journalist-kadrene snart gi lyd i forhold til den pågående Snowden-kampanjen? Der bakmenn og mellommenn ikke gjør annet enn å byr opp til dans hele tiden? Analogien mellom Snowdens og Putins kampanje-utsendinger på den ene side og PR-byråene på den andre - er nemlig nokså klar. Dagbladet danset som besatt for noen dager siden, og nå fortsetter svenske SVT.

Første del i denne serien kan leses HER

Roy Vega

roynorvega@gmail.com

7.12.2013