Mangfoldig kulturfelt – for hvem?

Vi må unngå en mangfoldspolitikk som i praksis er ekskluderende.

Statsbudsjettet peker mot et nytt mangfoldsløft i kulturlivet, med 25 millioner satt av til dette formål.

Nå som mangfold igjen er på alles lepper, må feltet samtidig være klar over sammensetningen av grupper og sosiale faktorer som fører til utenforskap i kulturlivet. Mangfold er et begrep som rommer mye, det kan være både synlig og usynlig. Og flere grupper marginaliseres i kulturlivet – både på deltaker og utøversiden.

Mennesker med funksjonsnedsettelse er et meget godt eksempel på en gruppe det bør ropes enda høyere om når det gjelder mangfold og inkludering.

Det er en av Norges største minoriteter som ved moderat anslag utgjør ca. 17 prosent av befolkningen, og står utenfor samtlige store samfunnsområder (SSB 2013). Og som Inger Marie Lid påpekte 1. april i Dagsavisen, er funksjonsnedsettelse noe som angår oss alle. Dessverre kom inkludering for mennesker med funksjonsnedsettelse dårlig ut i statsbudsjettet på tross av store lovnader, og ser ikke ut til å satses på større i kulturlivets mangfoldsmillioner.

I masteroppgaven min Et ønske om mangfold (2019) undersøkte jeg hvordan politisk ledelse og kulturfeltet oppfatter inkludering og mangfold, gjennom å analysere en stortingsmelding om inkluderende kulturpolitikk. Kultur, inkludering og deltaking (2012), og en klagesak i Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Ambisjonene med Mangfoldsåret 2008 og inkluderingspolitikken den rødgrønne regjeringen meislet opp, var å øke det kulturelle mangfoldet og gjøre kulturlivet tilgjengelig for alle.

Altså noe lignende den satsingen vi nå står ovenfor, ca. 10 år etter. Men erfaringene tilsier at gode intensjoner ikke er tilstrekkelig. Mangfoldsåret 2008 ble kritisert i en påfølgende utredning for at den fokuserte først og fremst på etniske grupper. Som nokså kontraproduktivt reproduserte forskjell, gjennom en såkalt «oss og dem» tankegang.

Jeg fant at kultur og inkluderingspolitikken også i 2012 fremstilte et stereotypisk bilde av etniske grupper som passive, fattige og ressurssvake – fremfor representanter for et mangfold som bidrar med egne erfaringer, ressurser og kulturarv i Norge. Det er ganske tragisk å tenke på, når det i stor grad er fra andre, fremmede kulturer vi låner kulturuttrykkene som er populære i Norge i dag.

Visst er det positivt at kulturfeltet igjen er opptatt av mangfold. Men her må ikke gamle synder repeteres. Vi må unngå at storsatsingen snevres inn til en paternaliserende integreringspolitikk i praksis. Ikke minst må vi huske at flere står utenfor kulturlivet. Hvorfor skal Kulturrådets aspirantordning være kun for etniske minoriteter? Denne begrensede inkluderingsforståelsen er del av et større bilde: I den offentlige samtalen er det stort sett den blendende hvitheten det sørges over når det etterlyses bedre representasjon. Men mangfold, og samfunnet, består av mer enn hudfarge.

Kulturlivet vil ha godt av en mer sammensatt tilnærming til inkludering og mangfold. Det er ekskluderende og udemokratisk for andre grupper som mennesker med funksjonsnedsettelse, skeive og sosioøkonomisk marginaliserte, når forståelse og praksis av mangfold og inkludering igjen og igjen koker ned til å gjelde kun én gruppe.

Men like fullt blir andre grupper utsatt for diskriminering og utenforskap i kulturlivet. For eksempel handler diskrimineringssaken jeg tar for meg i masteroppgaven om at to rullestolbrukere ble bortvist fra konsertområdet, på en av Norges største musikkfestivaler. Dessuten er mangfold og diskriminering ofte sammensatt – en person kan være både etnisk eller kulturell minoritet, funksjonshemmet og skeiv samtidig.

I oppgaven var jeg opptatt av hvordan sosiale kategorier ble satt i sammenheng med hverandre. Jeg fant at «innvandrere» ble satt i sammenheng med kategorier som lavinntekt og lavt utdanningsnivå, mens «nedsatt funksjonsevne» ble fremstilt som en mer separat kategori i kultur og inkluderingspolitikken.

Dette kan også føre til en «oss og dem» tankegang om mennesker med funksjonsnedsettelse, gjennom at de tolkes som en mer snever gruppe som ikke har noe med «oss andre» å gjøre. Og dette forsterker det stereotypiske bildet om «innvandrere» som passive og fattige.

Samtidig som kulturlivet og andre felt hadde vært tjent med en bredere og sammensatt tilnærming til inkludering og mangfold, er det noen inkluderingsstrategier som må prioriteres når det gjelder funksjonsnedsettelse. Universell utforming av både fysiske forhold og IKT er kostbart. Med tanke på at kulturfeltet består av mange små og økonomisk sårbare organisasjoner, kan mange være dårlig skodd til å finansiere dette.

I masteroppgaven tar jeg derfor til orde for at kulturfeltet bør ha en egen, fast søknadsordning for universell utforming og tilgjengelighet. Funksjonshemmede skal ikke påføres at de er en byrde, selv om lovverket insinuerer dette (Lovdata). Dersom kulturen skal kunne «redde demokratiet» (Skei Grande 2018) og være tilgjengelig for alle jf. Kulturens kraft, må også fellesskapet bidra til dette løftet.