FLYKTNINGER: Palestinske og syriske barn leker i gata i den palestinske flyktningleiren Shatila utenfor hovedstaden Beirut i Libanon. FOTO: ANWAR AMRO/NTB SCANPIX

Månelanding

– Jeg skal bli den første palestinske kvinnen til å lande på månen, slår hun fast med en skjevt smil.

Verden – og verdensrommet – ligger for hennes føtter, slik den i teorien gjør det for ungdommer verden over. Men akkurat disse beina står på ustødig grunn.

Beina hennes står planta i Libanon, nærmere bestemt i en palestinsk flyktningleir, helt sør i det lille landet. Det var her hun kom til verden, det var her disse beina tok sine første vaklende steg. Det er i de trange gatene her at beina har løpt rundt, lært å sykle, tross naboenes mange meninger om jenter på sykkel, her de har lært å skyte hardt, drible, og skru ballen rundt motspilleren, selv om naboene helt sikkert mener mye om det også.

Beina har vokst seg lange her, kroppen er i ferd med å bli voksen. Hodet også. Hun er av mennesketypen som i møte med noe nytt tenker – dette får jeg sikkert til! I tillegg har hun en familie som gjør alt det de kan, for at hun skal få flere muligheter enn jenter flest på disse kanter. Likevel, månen virker lenger unna herfra.

Realiteten er at som palestinsk flyktning i Libanon, er framtida hennes svært begrenset. Palestinerne har vært i landet siden de flyktet fra den første arabisk-israelske krigen i 1948, og like lenge har Libanon håpet at de skulle forsvinne tilbake til dit de kom fra. Mens Israel har nektet å la dem returnere til sine hjem, har Libanon nektet dem å etablere nye. I snart sju tiår har de levd her, flesteparten i flyktningleirer som bare vokser vertikalt. Det er trangt her, og stadig blir det mindre plass. Mindre plass til folk og mindre plass til store drømmer og frie tanker. Det finnes ikke et land i verden som har flere flyktninger per innbygger enn Libanon akkurat nå. Og borterst i gata til vår unge astronaut bygges en ny moske finansiert av Gulf-penger. Jeg ville ikke satt penger på at det vil strømme progressive, liberale fredagsbønner ut av denne. Kampen om regional innflytelse foregår ikke bare på slagmarken Syria.

Står man i en palestinsk flyktningleir i Libanon kan Syriakrisen føles som en russisk matrjosjka-dukke. Inni hver dukke, en ny dukke. Lag på lag med kriser. Den største dukken er krisen som foregår inne i Syria. Det har lenge vært ille i Aleppo, likevel kan det fortsatt bli verre. Mat, medisiner, og medmenneskelighet er blitt mangelvare. Syria-dukken har nesten ikke maling igjen, det er bare fjeset som ikke er slitt vekk. Og tar vi av øverste halvdel finner vi en litt mindre, Libanon-dukken, oppi. Også der begynner malingen å være tynnslitt. Noen steder er den allerede flasset av.

Også før flere hundre tusen syriske flyktningene kom hit, slet Libanon både økonomisk og politisk. De arabiske opprørene ga nedgang i turisme og investeringer, og en brå nedgang i landets økonomiske vekst. Ifølge Verdensbanken er over 200.000 nye libanesere dyttet ut i fattigdom som konsekvens av Syria-krisen i Libanon. Mange frykter domino-effekten fra Syria, og mange av oss har kanskje også blitt overrasket over at situasjonen tross alt har holdt seg relativt stabil såpass lenge. Men kan det virkelig holde? Er de kollektive minnene etter mange års blodig borgerkrig nok til å holde destruktive krefter på plass? Som så mye annet i regionen vil også Libanons framtid være knyttet til hvordan ting utvikler seg i Syria.

Åpner vi Libanon-dukken, finner vi en som er enda mindre – Palestina. Denne forsvinner ofte, og det kan være lett å glemme at den er en del av settet. Men plutselig dukker den opp igjen. Den fortsatt uløste Israel-Palestina konflikten holder generasjon på generasjon av palestinere i flyktningstatus. Mange hundre tusen fant en trygg havn i Syria i 1948, hvor de har vært til nå, inntil det landet selv begynte å blø flyktninger. Titusener av palestinske flyktninger fra Syria har flyktet til Libanon. Snakker man med dem om det, er hovedinntrykket at om det er noe de angrer på, så er det at de dro hit.

For selv om Libanon har fått velfortjent skryt for å ta inn så mange av syrerne på flukt, har de som flyktet hit mye å utsette på vertskapet. Flyktningenes rettigheter blir stadig mer innskrenket, deres juridiske situasjon stadig skjørere. Lovlig opphold i landet er dyrt. For dyrt for de fleste av flyktningene, hvis sparepenger er brukt opp etter år med skyhøy husleie og lediggang. Slik Libanon har nektet palestinerne å slå rot i snart 70 år, nekter de nå syrerne. Livet i disse nærområdene er ikke noen piknik, akkurat.

Den akutte humanitærhjelpsfasen begynner nå å gli over i mer langsiktig utviklingshjelp. Med det skiftet følger et stort ansvar for giverne, i å sørge for at Libanon gir flyktningene mer og bedre rettigheter enn det de nå har. Noe annet vil kunne få store konsekvenser i et litt lengre perspektiv. Bedre rettigheter og flere muligheter må være et krav, ikke bare for landets «nye» flyktninger, men også for dem som har vært der i tiår etter tiår. De trenger fastere grunn under beina, bedre satsgrunnlag, for noen av dem skal jo helt opp til månen.