Kultur

Mandelas metode

Israel/Palestina. En uløselig konflikt, tenker du? Feil, sier Nelson Mandela.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da Mandela ble sluppet fri i 1990 var Sør-Afrika mer enn splittet - det var et land på randen av etnisk krig. I et virvar av vold, redsel, hat og hevnlyst klarte Mandela å navigere det rasistiske mindretallsregime gjennom en overgangsperiode og inn i et reelt demokrati. Verden har forstått hvilken bragd det var. Det er derfor han hylles, av alle - selv fiender enes om Mandela.

La oss ta denne enigheten på alvor og se hva Mandelas ettermæle betyr for «alle konflikters mor» - Israel/Palestina-konflikten. En uløselig konflikt, tenker du? Feil, sier Mandela. Alt virker umulig før det er gjort, sier han og legger til at mennesker kan løse menneskeskapte konflikter. Punkt én må derfor være å tro at det er mulig.

Utgangspunktet i Israel/Palestina er ikke så ulikt apartheids Sør-Afrika. Begge konflikter er mellom (forestilte) etniske grupper med ulik kultur. I Midtøsten spiller også ulik religion en rolle, men til gjengjeld har kanskje israelere og palestinere mer kulturelle likheter, som mat og familieliv, enn svarte og hvite hadde i Sør-Afrika.

I Israel/Palestina er det, som i apartheid, mindretallsgruppen som kontrollerer størsteparten av landet og mesteparten av ressursene. Med overlegen militærmakt holder mindretallet flertallet adskilt i egne områder med delvis selvstyre. Deler av den svarte befolkningen i Sør-Afrika og deler av palestinerne kjemper med vold mot regimet, men regimet dreper langt flere og fengsler enda fler. I begge land frykter mindretallet for sin eksistens hvis flertallet får samme rettigheter som dem selv - og dette hindrer rettferdige reformer. Som i deler av Apartheid, er også deler av Israel bygget opp om tanken om at Gud har satt dem til å forvalte landet.

Mandela ville neppe godtatt en sørafrikansk tostatsløsning. Flerstatsløsninger var apartheids prinsipp. Mandelas prinsipp, som han i retten sa han var villig til å dø for, var «én mann - én stemme» i ett felles land med ulike etnisiteter og kulturer som levde sammen - i en regnbuenasjon, som han kalte det. Midt i en voldsspiral fikk han hvite og svarte til å tro at det var mulig å leve fredelig sammen. Det krevde også mye av modige forhandlingspartnerne og det tok minst fire år - men det fungerte.

Med en Mandela-type eller to ved rorene i Israel/Palestina kan «én mann - én stemme» fungere der også. Men da må vi gjøre mot Israel som vi gjorde mot apartheid på 80-tallet. Om det var de internasjonale protestene, økonomisk boikott eller utestengelsen fra fotball-VM som betydde mest, vet vi ikke. Poenget er at verden reagerte kraftig. Det gjør den ikke i Israel/Palestina.

Tiår med internasjonalt arbeid for å skape en palestinsk stat, har vært forgjeves. Israel bygger stadig flere ulovlige bosetninger på okkupert land som gjør grunnlaget for en palestinsk stat enda vanskeligere. Jo flere ulovlige bosetninger, jo flere veier kun for israelere og jo flere checkpoints kun for palestinere - jo mer apartheidlignende blir Israel.

«Fakta på bakken», som israelerne bruker som argument for å kreve mer land i tostatsforhandlingene, kan nå like gjerne brukes som argument for en énstatsløsning. For «fakta på bakken» viser ikke lenger en levedyktig palestinsk stat. På lengre sikt øker dette muligheten for én stat med palestinere og israelere. Jo før omverden tar dette innover seg, jo mer rom skaper vi for en Midtøstens Mandela.

Mandelas frigivelse representerte et brudd med fortiden. Mandela ble løslatt i kjølvannet av den kalde krigens slutt. Plutselig var ikke lenger Mandela et av kommunismens farlige fjes, han representerte ikke annet enn frihet og forening. I Israel/Palestina forsterket også den kalde krigen konflikten og hindret en løsning. Dessverre er Midtøsten fortsatt knyttet til globale og regionale stormaktsspill; krigen mot terrorisme, Hezbollah, Iran, USA osv.

Nettopp derfor trenger vi kanskje å se Israel/Palestina-konflikten med nye, litt naive, øyne. Vi må ha med oss historien om okkupasjon, terrorisme, kald krig og holocaust - men vi må ikke la den definere morgendagens politikk. Et av Mandelas Columbi egg var nettopp evnen til å se bakover og framover på samme tid. I den domstolsaktige sannhets- og forsoningskommisjonen ble ingen straffet, så lenge de fortalte sannheten om grusomhetene de hadde begått.

I 1978 sa apartheidregimets president, P.W. Botha, at de aldri, noen gang, ville akseptere «én mann - én stemme». Mandela viste - og visste - at han tok feil. Sett fra Mandelas ståsted, sett utenfra, ga ikke Botha mening. Og sett utenfra og ovenfra - fra verdensrommet om du vil - er vel den beste løsningen også for menneskene på den lille kyststripen øst i Middelhavet at de forsones over fortiden og bygger en felles framtid fundert på like rettigheter.

Av respekt for Nelson Mandelas ettermæle er det nå på tide at vi bruker Mandelas metode. Det betyr en knallhard prinsippfasthet om like rettigheter og en nærmest naiv tro på at forsoning alltid er mulig. Det betyr at verden må reagere sterkt mot Israels apartheidlignende politikk. Det betyr at Norge må slutte å arbeide for to stater med to halvfornøyde folk. Det betyr at vi må vise at ett land med frihet og likhet for alle - på tross av ulik kultur, religion og en vanskelig fortid - er det beste for alle.

Gjør vi det, øker sjansen for at vi en gang kan gratulere en Midtøstens Mandela med et forent Israel/Palestina.

Mer fra: Kultur