Makthavernes løpegutter

Når Schibstedkonsernet og A-pressen skal sparke hundrevis av journalister i sine aviser, betyr det dårligere journalistikk. Norge trenger bedre journalistikk og ikke flere medieråd-givere som har til oppgave å stoppe viktige debatter og hindre innsyn i makt og i den underrapporterte virkeligheten.

I februar i år sa Schibsteds ledelse at deres regionaviser var «bunnsolide». Deretter puttet de 1.350 millioner kroner av avisenes overskudd i sine egne grådighetslommer. Et halvt år senere bestemmer konsernet at de samme avisene skal sparke flere hundre journalister. Kvalitetsavisen Aftenposten planlegger å si opp hver tredje journalist. Jeg har snakket med flere journalister i avisen. De hånler av sin sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, som i en kommentar fikk seg til å skrive at Aftenposten nå skal prestere bedre journalistikk på flere plattformer. Haugsgjerd vet forhåpentligvis bedre. Færre journalister betyr dårligere journalistikk. Det synes forresten som om innsparingene allerede har startet. Her forleden trykket Aftenposten en tre siders artikkel i boligseksjonen om maling av husvegger. De ni bildene var levert av to malingsprodusenter. Jeg minner om George Orwells berømte sitat: «Journalistikk er å trykke det som andre ikke ønsker skal bli trykket. Alt annet er PR.»

Da jeg startet i min første seriøse journalistjobb i Ukeavisen Orientering i 1969, lærte jeg at all makt skulle utfordres. På veggen foran skrivepulten var det klistret opp et sitat av den danske lyrikeren Carl Scharnberg: «Er du usikker, så legg merke til hva bankene, skipsrederne, jordeierne, ønsker at du skal gjøre. Gjør deretter det stikk motsatte.» Med kollegaer som Finn Gustavsen, Kjell Cordtsen, Georg Johannesen, Sigurd Evensmo og Sigbjørn Hølmebakk føltes det naturlig å jobbe uendelig lenge alle dager. Jeg hadde ingen journalistutdannelse, men lærte gjennom praksis og enestående veiledning. Research tok tid og var dyrt. Hvis jeg mente det var nødvendig å ta en telefon til utlandet, måtte jeg få redaktør Cordtsens tillatelse.

I dag er det nye journalistiske tider. Journalistene har bedre utdannelse og regulert arbeidstid. Vi har internett og enestående researchverktøy. Gjennom få tastetrykk kan vi kommunisere med hele verden. Det finnes strålende journalister i Norge som avslører, utfordrer og avdekker operasjoner som makten ikke ønsker skal bli kjent. Men slik journalistikk krever kompetanse, tid og penger. Når mediemaktens gråkledde menn sitter i sine direksjonsrom og prioriterer profitt framfor kvalitet, ser det dystert ut for journalistikkens neste generasjon. Både i utlandet og her hjemme faller papiravisenes opplagstall. Dagens unge leser nyheter på nett. Nettavisene oppdaterer fragmenterte nyheter hvert tiende minutt, mens klikkdiktaturet avgjør hva journalistene skal skrive. Det skal produsere mer for mindre.

Mediepengene forflyttes fra journalistikk til medierådgivning og PR. Mens journalistene venter på oppsigelsene, ansetter Makt-Norge stadig flere informasjonsmedarbeidere. I sannhet en næring i vekst. Det er helt påtakelig hvor mye vanskeligere det er blitt å få nærkontakt med politikere og med næringslivets ledere. Det er bygget opp et filtreringsnett rundt statsråder og næringsliv som gjør det nesten umulig å få stilt de alvorlige og nærgående spørsmålene. Samtidig overfalles journalister og mediene av pressemeldinger og «rapporter», som på enkleste vis kan gjøre om til «egne» artikler og analyser.

Denne uka har jeg lest en svært tankevekkende mastergradsoppgave skrevet av Brennpunkt-journalisten Rune Ytreberg. I sin oppgave dokumenterer han hvordan sannheten får stadig hardere motstand. Ytreberg beskriver hvor enkelt det er for medierådgiverne å få sin propaganda inn i mediene. Oppgaven tar utgangspunkt i den viktige striden om oljeboring i Lofoten i 2010. Ved å gå gjennom 13.654 artikler og oppslag, viser han hvordan oljenæringens pressemeldinger blir distribuert til mediene via nyhetsbyråer som ikke endrer på teksten.

Propaganda blir dermed «byråmeldinger» autorisert av NTB. Det er spesielt nettavisene som kopierer meldingene og publiserer det som om det skulle være selvstendig journalistikk. En byråartikkel basert på en pressemelding fra Statoil om tusenvis av nye arbeidsplasser i nord, ble ukritisk publisert videre av 70 nettaviser i løpet av få minutter. Ytreberg er nådeløs i sin konklusjon: «Nettavisenes kildekritikk synes i stor grad å være rasjonalisert ned til de minuttene det tar å kopiere og publisere en artikkel fra nyhetsbyråene.»

Masteroppgaven sammenligner Aftenposten og Nordlys sin dekning av debatten om oljeboring i Lofoten. Aftenposten kommer klart best ut. Men selv i Aftenposten er 20 prosent av nyhetssakene «omskrevne versjoner eller nærmest kopier av pressemeldinger», som det heter i oppgaven. Det understrekes at dette er nøkterne minimumstall. Man bør kanskje ikke kalle seg journalist, hvis man ikke utøver journalistikk? Hvordan skal det gå når en tredel av Aftenpostens journalister nå skal sparkes?