Magnus Carlsen er fortsatt verdensmester i sjakk. Tre etter å ha tatt tittelen fra indiske Vishy Anand, på Tigeren fra Madras sin egen hjemmebane i Chennai, og forsvart tittelen i Sochi mot samme mann året senere, var det russiske Sergei Karjakins tur til å møte overmakten. En 16-partis thriller, der det etter 12 partier med ordinær betenkningstid stod 6-6, og som måtte avgjøres med såkalt hurtigsjakk. Her viste (troll)mannen fra Lommedalen seg overlegen, og viste igjen hvorfor han er regjerende – ja, dobbelt regjerende, verdensmester med en drøy halvtime på klokka.
Å avholde verdensmesterskapet i New York betød at første brikke ble flyttet kl. 20 norsk tid. Et tidspunkt som er komfortabelt for en fotball – eller håndballkamp, som i håndball-EM nå i adventstiden. Et sjakkparti derimot, der det kan gå 20-30 minutter mellom hvert trekk, ja, nærmest mellom hver bevegelse, kan man se for seg at folk flest faller fra underveis. Ikke minst når den ene spilleren er kjent og fryktet for sin seigpining av motstanderen, en spillestil som setter sin lit til langsiktige strategier, tålmodighet og ut)manøvrering. Magnus Carlsen vinner stillinger der de fleste andre i verdenstoppen nøyer seg med remis, men det blir sjelden lett match. Denne gangen møtte han kanskje verdens beste forsvarsspiller, russeren Karjakin, som Magnus selv tippet som vinner av kandidatturneringen – turneringen der de nest beste kjemper om retten til å utfordre verdensmesteren. Magnus fikk rett – og han møtte lenge veggen i den jevngamle stormesteren fra Krim. Det så faktisk stygt ut, og mye er allerede sagt og skrevet om Magnus sin oppførsel på pressekonferansen etter tapet – og om hans lettelse etter å ha beseiret Karjakin og dermed utlignet kampen.
Joda, han gjorde det spennende for oss, Magnus. Store seertall i omspillet er ikke uventet, sjakk fikk mye medieomtale og i hurtigsjakk er det jo en del fart på brett og brikker. Men for en som spilte sjakk aktivt på 1990 – og 2000-tallet, er interessen for langsjakkpartiene nærmest ubegripelig. Torsdag 24. november var NRK 2 landets ledende kanal, med en seerandel på 21 prosent. Hovedkanalen hadde en andel på 20, og TV 2 lå på 18 prosent på samme tid. På det meste var det 513.000 seere som var inne på sendingen til NRK fra det tiende partiet i VM på Manhattan, ifølge NTB. Det er spektakulært.
Magnuseffekten kan vanskelig forklares. OK, vi nordmenn elsker våre vinnere. Langrenn er en nisjesport, men vi benker oss foran TVen når Northug, Bjørgen & co går mesterskap – ja, også verdenscup. Bøe-brødrene og Tiril Eckhoff har sin sjarm, og jeg følger selv med på det jeg kommer over av skiskyting. Men det er da action i skiskyting, og det er en sport som utøves i dagslys. NRKs sendinger strakk seg til 2-3 draget på morgenen, på hverdager, og like fullt ofret nordmenn søvn og morgendagens produktivitet for å se om Magnus klarte å bryte ned Karjakins forsvar.
Når ble sjakk mainstream? Når kokte twitter og facebook sist over av koordinater, tall og bokstaver, som skal skissere potensielle sjakktrekk på et diagram? Og når ble en lettere distré usbeker, med gresk mor og gresk-klingende navn, en kulthelt fordi han er manager for en russisk sjakkstormester? Det er vanvittig. Her kommer en oppfordring til forskningsmiljøene der ute: Utlys et stipend for å forske på Magnuseffekten. Det overnevnte er min åpne søknad. Eller: Engasjer en samfunnsviter til å skrive en avhandling om Magnusmania. Og la meg lese den etterpå.