I forrige uke hadde Martin Scorseses film «The Irishman» premiere. Filmen handler om leiemorderen Frank Sheeran, som jobbet for den italiensk-amerikanske mafiaen og som livvakt for fagforeningslederen Jimmy Hoffa.
Det er en av de beste filmene som er laget om mafiaen. Ikke bare på grunn av skuespillere som Robert De Niro, Al Pacino og Joe Pesci, men også fordi den ikke er romantiserende.
Dette er en historie om triste og patetiske menn med triste og patetiske liv.
Det er alt annet enn glamorøst, selv om gullklokkene og smykkene skinner hele veien til graven.
I tillegg til å være en fortelling om den amerikanske mafiaen, forteller den også en trist historie om den amerikanske fagbevegelsen. Fagforeningslederen Jimmy Hoffa, som «forsvant» i 1975, ledet det amerikanske transportarbeiderforbundet Teamsters, som på det meste hadde over to millioner medlemmer.
Medlemmenes pensjonsfond ble brukt som en melkeku av mafiaen, blant annet til å finansiere store deler av utbyggingen av Las Vegas.
Det filmen ikke sier så mye om, er hvordan mafiaen klarte å få et sånt tak på fagbevegelsen. I andre land er det organiserte arbeidslivet det viktigste vernet mot kriminalitet i arbeidslivet – hvorfor ble det helt motsatt i USA?
For å forstå dette må man gå tilbake til arbeiderbevegelsens barndom. I USA ble de tidligste forsøkene på å organisere arbeidsfolk slått hardt ned på, av en kombinasjon av politi og private sikkerhetsfirmaer.
De første tiårene av 1900-tallet ble fagforeningsfolk banka opp, skutt på, fengslet, henrettet og i noen tilfeller til og med angrepet av militære styrker.
Et eksempel på det siste var «The battle of Blair Mountain» sommeren 1921, som utviklet seg til å bli det største væpnede opprøret i USA siden borgerkrigen.
Det involverte 10.000 gruvearbeidere på den ene siden og hæren og flyvåpenet på den andre.
Slike borgerkrigsliknende tilstander var ikke uvanlige, men som oftest var volden mindre intensiv. I byer som Chicago og New York var det etter hvert helt vanlig å møte streikende arbeidere med køller og geværer, leid inn av arbeidsgivere som kjøpte tjenestene fra den italienske mafiaen, som hadde lange tradisjoner for å tilby liknende tjenester til landeierne på Sicilia.
Politiet og påtalemyndigheten så som regel en annen vei, eller tok selv del i volden mot de streikende.
I boka «Mobsters, Unions and Feds» argumenterer James B. Jacobs for at dette bidro til å skape en dyp skepsis til politi og myndigheter i den amerikanske arbeiderbevegelsen, noe som skulle legge veien åpen for gangsterne også inn i deres rekker.
I fagforeningene som ble angrepet oppsto nemlig raskt ideen om å kjøpe den samme typen tjenester fra konkurrerende mafiagrupper.
Snart var både køller, håndvåpen og dynamitt i bruk på begge sider av forhandlingsbordet. «Vold og frykt for vold var noen ganger det eneste som forhindret fagforeningene i å bli slått helt ut», skriver Louis Adamic i boka «Dynamite. A Century of Class Violence in America».
I boka hans kan man blant annet lese historien om The Musicians’ Mutual Protective Union i New York, som leide inn Antonio Vaccarelli til å beskytte seg.
Beskyttelsen muterte raskt til en virksomhet der alle som ikke ville melde seg inn ble overfalt og truet. Klarinettspillere fikk fortennene slått ut, mens pianister og fiolinister fikk fingrene brukket.
Mafiaens folk tilbød fagforeningene «steady protection», og kastet ut, banket opp eller drepte alle som takket nei.
Ved utgangen av 1920-tallet var «labor racketeering» blitt en av mafiaens sikreste inntektskilder, og en kilde til mye makt: Gjennom å kontrollere fagforeningene kunne de også påvirke politiske valg.
Høsten 1929 beregnet New York-avisen World at nærmere 250 næringer i byen var helt eller delvis under kontroll av gangstere, og en storjury i Brooklyn erklærte at de som drev med «beskyttelsesvirksomhet» var blitt sterkere enn myndighetene – som de i tillegg ofte kontrollerte.
«Gangsterisme var en avgjørende faktor i den amerikanske klassekampen, først på kapitalistenes side, deretter på arbeidernes», skriver Adamic.
Mafiaen satt etter hvert med bukta og begge endene: De hadde grepet om arbeidsgiverne og kontrollerte fagforeningene.
De tvang arbeidere til å jobbe under tariff, samarbeidet om priser ved offentlige anbud, og brukte legale virksomheter som hvitvaskingssentraler for utbyttet fra annen kriminalitet.
Butikkeiere som nektet å føye seg fikk varene ødelagt med syre, entreprenører fikk byggeplassene sine sprengt, eller måtte bøte med livet. I en rettssak i 1999 sa fagforeningslederen Peter Brown at «fagforeninga vår var blitt en byrde medlemmene led under. Den forhandlet ikke fram gode kontrakter, gode lønninger eller gode tillegg. Den eksisterte bare som en inntektskilde for den organiserte kriminaliteten.»
I «Mobsters, Unions and Feds» argumenterer James B. Jacobs for at den amerikanske fagbevegelsens upolitiske holdning gjorde det enkelt for mafiaen å overta den.
I Europa, der fagforeningene ofte var sosialistisk orienterte, fantes det større ideologisk motstandskraft. Eksemplene som fantes på mer politiske foreninger i USA, som Industrial Workers of the World, ble regelrett knust.
En viktig del av grunnen var at mange arbeidsgivere foretrakk å forhandle med gangstere framfor radikale fagforeningsfolk. «Hvordan ville USA sett ut i dag om ikke så store deler av arbeiderbevegelsen var blitt overtatt av gangstere? Ville vi også hatt en sosialistisk eller sosialdemokratisk fagbevegelse?» spør Jacobs i boka si.
«Ville fagbevegelsen engasjert seg mer i politikk, eller til og med dannet et politisk parti, slik bilarbeidernes leder Walter Reuther en gang foreslo? Ville ’business unionism’, der fagforeningen bare er en butikk som selger arbeidskraft, blitt henvist til historiens skraphaug framfor å bli den dominerende ideologien i den amerikanske arbeiderbevegelsen? Det får vi aldri vite, men utfra det vi vet om fagbevegelsens rolle i andre vestlige demokratier, kan vi med sikkerhet si at den nåværende sosiopolitiske organiseringen av USA ville vært helt annerledes».