NEW YORK (Dagsavisen): Over hele verden fikk folk med makt og penger seg en støkk da resultatene fra et års finlesing av 11,5 millioner lekkede dokumenter ble offentliggjort søndag kveld. I Storbritannia har en presset David Cameron unngått å svare på opplysningene om at hans far brukte skatteparadiset Bahamas for å lure seg unna å betale skatt. I Argentina har både nyvalgte presidenten Mauricio Macri og verdens beste fotballspiller Lionel Messi, som nå er tiltalt for bedrageri, blitt tatt med buksene nede. På Island krever mange nyvalg etter en særdeles flau seanse der blant annet statsminister Sigmundur Davíð Gunnlaugssons kone har gjemt unna familieformuen i skatteparadis. I Norge innrømmer storbanken DNB at de i nesten ti år hjalp sine rikeste kunder med å plassere penger i skatteparadiset Seychellene, langt unna Skatteetaten. Det er skamløst. Men dessverre ikke overraskende.
Det er ikke noe nytt at verdens rike gjemmer bort formuene sine i skatteparadiser. Det har lenge vært estimert at opp til 30 milliarder dollar gjemmes bort i alt fra lugubre postboksselskaper på øya Nauru i Stillehavet, til mer eller mindre respekterte sveitsiske storbanker. Det er en kjent sak at norske Andreas Ugland eier Ugland House på Cayman Island, en middels stor grønn- og hvitmalt villa med plass til nær 19.000 selskaper. Ifølge organisasjonen Tax Justice Network kvalifiserer rundt 70 store og små stater til skatteparadisstatus. Verken bruken eller kritikken av skatteparadiser er ny. Men det imponerende gravearbeidet til tyske Süddeutsche Zeitung og 100 samarbeidspartnere, blant dem Aftenposten, gir detaljerte og omfattende opplysninger det bør være umulig å ignorere. Forhåpentligvis vil avsløringene også få konkrete konsekvenser.
De såkalte Panama-papirene knytter 12 nåværende statsledere og minst 130 toppolitikere og byråkrater til skatteparadisskandalen. Gravearbeidet viser hvordan en internasjonal elite av politikere, rike enkeltpersoner, samfunnstopper og idrettsstjerne bruker samme metoder for å lure seg unna revisjon som skitne narkotikakarteller og andre kriminelle grupper. Det er ikke særlig tillitvekkende. Det er en lekkasje fra Mossack Fonseca, verdens fjerde største offshore-bank, med base i Panama, som er kilden til de mange avsløringene. Til sitt forsvar sier Mossack Fonseca at de har operert i 40 år uten å bli dømt for noe ulovlig.
Det samme sier norske DNB. Banken, som har mottatt milliarder i hjelp fra norske skattebetalere og har den norske stat som hovedaksjonær, sier de angrer for at de har sendt sine rikeste kunder ut av landet for å unngå skatt.
Verken DNB, Mossack Fonseca, Argentinas Mauricio Macri eller David Camerons far har så ikke blitt tatt i å gjøre noe ulovlig. Det er noe av problemet.
Så lenge selskaper og eliter kan bruke verdens kompliserte og ufullstendige internasjonale skatteregler til å unndra milliarder i skatt hvert år, er det enten noe galt med lovverket, eller oppfølgingen av skattelovene.
De siste årene har både OECD, FN og EU trappet opp kampen mot bruken av skatteparadiser. I 2009 erklærte G20-toppmøtet i kjølvannet av finanskrisen et ambisiøst mål om å avvikle bruken av skatteparadis ved hjelp av krav om økt innsyn og internasjonalt press. I sin tid gikk også den rødgrønne regjeringen hardt ut mot bruken av skatteparadiser. Snakket om åpenhet har ikke vist imponerende resultater. Fortsatt er anslagsvis 20 til 30 milliarder dollar gjemt unna offentligheten. Det til tross for at vi vet at verdiene i verden er så ujevnt fordelt at selv eliten i Davos Economic Forum er bekymret. Vi vet at en prosent av verdens befolkning kontrollerer nær halvparten av verdens formue. Vi vet at det internasjonale finanssystemet først og fremst tjener de aller rikeste.
Skatteparadiser undergraver ikke bare velferdsstaten her hjemme, som er helt avhengig av tillit blant skattebetalerne. Skatteparadiser er også et av de største hindrende for utvikling, og gjør at både fattige lands rike eliter og internasjonale selskaper kan flytte penger ut av landet. Skatteparadiser er en langt større trussel mot velferd og utvikling enn flyktninger og eldrebølge. Avsløringene viser at snakk om åpenhet og innsyn i arbeidet mot skatteparadiser, ikke har fungert særlig bra. Det viser at lovgivingen må skjerpes betraktelig, både nasjonalt og internasjonalt. I Norge har flere kommuner bestemt seg for ikke bruke tjenester til selskaper som opererer i skatteparadiser. Det er et eksempel den norske stat bør vurdere å følge. Vi kan begynne med å trekke verdens største pensjonsfond ut av selskaper som opererer i skatteparadiser. Målet på lengre sikt bør være en avskaffelse av skatteparadisene.