Debatt

Lykken er å være rik og frisk

Jeg ser med bekymring på språkbruken som brukes om de som er for syke til å jobbe.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Som psykologspesialist har jeg en del kunnskap om hvordan vi mennesker prøver å forstå det som skjer i eget og andres liv.Et relativt kjent fenomen er «den fundamentale attribusjonsfeil». Den handler om hvordan vi forklarer livshendelser.

Forklaringene er helt forskjellige om det er vårt eget eller andres liv vi forsøker å forstå.

For eksempel er det slik at når det gjelder oss selv, forklarer vi årsakene til negative hendelser med noe som ligger utenfor oss (skylder på skjebnen, uflaks eller andre). Men når det gjelder positive hendelser, krediterer vi oss selv (forklarer disse med egeninnsats og evner).

«Fordi jeg fortjener det» er en av de mest treffende frasene fra reklamebransjen. Den appellerer til vår grunnleggende forståelse av hvordan verden fungerer. Livets lykkelige øyeblikk kommer til oss – fordi vi har fortjent dem.

Utfordringen med den fundamentale attribusjonsfeil er ikke at vi er fornøyde med oss selv og det vi får til.

Utfordringen ligger i at vi tenker motsatt når det gjelder vår neste.

Når vi selv tar æren for egen vellykkethet, tenker vi at andres suksess handler om flaks og tilfeldigheter. Og der vi anerkjenner ytre årsaker som forklaring på det vonde som rammer oss, tenker at vår neste kan takke seg selv når motgang rammer.

Den logiske slutningen av den fundamentale attribusjonsfeil, er at den som er ulykkelig eller syk, fattige eller ufør har seg selv å takke.

De burde (og kunne) valgt klokere, bedre. De kunne trent mer eller mindre, jobbet mer eller mindre, tatt en annen utdannelse, spist smartere.

Den vestlige ideen om at enhver er sin egen lykkes smed bygger på antagelser om at mennesker i stor grad kan påvirke sin skjebne.

Rasjonelt vet vi at det ikke er et 1:1-samsvar mellom hvordan livet blir og innsatsen som ligger bak.

Vi vet (egentlig) at de som har god råd og god helse har best forutsetninger. De har råd til å investere mer, ta utdannelser og dannelsesreiser. De med gode rollemodeller, konstruktive læringsmiljø, foreldre med ressurser til å hjelpe har økt mulighet for å få godt betalte jobber. Er man rik kan man kjøpe seg hjelp i hjemmet, raskere legehjelp, supermat og stressmestring. Og de som er friske kan trene seg til enda bedre helse.

Vi berømmer de som jobber.

I tillegg til lønn og mening, er det mange goder som tilfaller den arbeidsføre. Noen av frynsegodene er anerkjennelse for innsats, sosial bekreftelse i lunsjen, jobbreiser, seminarer med intellektuelle utfordringer, påskelunsjer og julegaver fra organisasjonen du jobber i.

Det kommer ikke noe «Du-er-verdifull»-krus fra Nav når det nærmer seg jul. Har du vært frisk det meste av livet, hjelper det litt. Du får høyere AAP, høyere trygd, høyere pensjon – og du har kanskje en forsikring som dekker noe av inntektstapet. Har du vært syk siden du var barn/ungdom, er betingelsene dårligere.

De færreste som er blitt kronisk og alvorlig syke forestilte seg at de skulle bli en del av uføre-statistikken. Det er ofte først når man selv mister helse og økonomisk grunnlag, at man skjønner hvilken luksus det var å jobbe.

Jeg mener ikke at vi skal bruke skattepenger til å kjøpe julegaver til alle brukere av Nav. Jeg mener heller ikke at innsats er likegyldig eller at vi er fritatt for ansvar for hvordan livet vårt blir. Men jeg ser med bekymring på den politiske utviklingen og på språkbruken som brukes om de som er for syke til å jobbe.

Kutt i barnetillegg, kutt i tiden på AAP, kutt i ung ufør-støtte, kutt i ferietillegg og kutt i pensjon er ingen medisin mot sosiale forskjeller, sykdom eller fattigdom. Signaleffekten skal være at «det skal lønne seg å jobbe».

Ingen er i tvil om at det lønner seg å jobbe. Men det virker som en vesentlig andel tror at uførhet og arbeidsevne handler om evner og valg mer enn om flaks og tilfeldigheter.

Mitt håp er at den fundamentale attribusjonsfeil ikke blir premissleverandør for framtidas sosialpolitikk. Håpet er at vi snarere går en varmere framtid i møte, der det signaliseres at du har verdi for samfunnet du er en del av, uavhengig av sykdom eller arbeidsførhet. Og at man i møte med de med dårlig helse klarer å legge den fundamentale attribusjonsfeil til side og tenke: «Dette kunne vært meg».

Mer fra: Debatt