Innlegget er skrevet sammen med Are Saastad, forfatter av «Feil medisin» og tidligere leder i Fagforbundet Aker
Når helseministeren i Dagsavisen i forrige uke innrømmet at befolkningsveksten i Oslo krever ny lokalsykehuskapasitet, tolker vi dette ikke bare som valgkamp, men som et gledelig signal om endring.
For mange, ikke minst blant rødgrønne velgere, har fusjonen av de fire Oslo-sykehusene Aker sykehus, Ullevål sykehus, Rikshospitalet og Radiumhospitalet lenge framstått som det tydeligste eksempelet på at dagens sykehuspolitikk har feilet. Vedtaket som fulgte fusjonen til giganten Oslo universitetssykehus om nedleggelse av lokal- og akuttsykehuset Aker - det best drevne av dem alle - fullførte det langt på vei tragiske tiltaket.
160.000 mennesker ble med ett slag flyttet fra Aker til Ahus. Ahus viste seg raskt ikke å ha plass til dem. Samtidig startet en flyttestrøm til Ullevål av Akers erfarne fagfolk og gode avdelinger. Ullevål var selv i store vanskeligheter, og tilbudene ble gjennomgående forringet eller ødelagt. Prosessen var drevet av helseforetakets vedtatte mål om raskest mulig å avvikle lokalsykehuset i bunnen av Groruddalen.
Dette er blant temaene som behandles i dokumentarboka «Feil medisin - historien om Norges største sykehusskandale», og som utkom i mai. Boka avslører detaljene bak de svært skadelige beslutningene til grunn for opprettelsen av Oslo universitetssykehus (OUS), og mangelen på ledelse fra politikerne som forsvarer organiseringen i helseforetak, fjernt fra politisk styring og kontroll. Boka er hittil ikke tatt i faktafeil. En av dens viktigste påpekninger er at befolkningsveksten i Oslo og Akershus hele tiden har gjort det påkrevet at Aker opprettholdes.
Det tar tid å nedbygge et velfungerende sykehus som Aker. Pasienter, ansatte og Groruddalens befolkning har stått sammen for sykehuset sitt. Nedleggelsesvedtaket viste seg raskt å stå i motsetning til reelle behov. Når ikke Ahus og Ullevål kunne gjøre jobben måtte Aker fortsatt brukes. Likevel er vedtaket aldri omgjort, og årelatingen pågår fortsatt. Neste år er det Nordens største urologiske fagmiljø som står for tur, i likhet med Akers navngjetne smerteklinikk. Begge avdelinger skal til Ullevål, der dårligere bygningsmessige forhold og en uviss framtid møter dem.
Aker omgjøres på sin side mer og mer til en såkalt samhandlingsarena av kommunale sykehjemstjenester i et visst samarbeid med helseforetaket OUS. Slike i og for seg positive tiltak etableres nå på bekostning av og i bygningene til lokalsykehusfunksjonene Aker har drevet i over 100 år, til stor tilfredshet for byens befolkning. Det er ikke vanskelig å se at Helse Sør-Øst og ledelsen i OUS lar samhandlingsfunksjonene spille en gjøkungerolle. Bit for bit blir vedtaket om nedleggelsen av Aker vanskeligere å snu.
Utviklingen begynner å få alvorlige følger. Talløse historier om pasienter som blir plassert i bøttekott og på gymsaler på Ahus, eller blir glemt i behandlingskø i OUS - om de da ikke har pårørende som kan ta kampen for dem - har lenge vist at statistikernes spådommer er beinhard realitet.
Det var derfor gledelig da helseminister Jonas Gahr Støre i forrige uke innrømmet at sykehuskapasiteten i Oslo er i ferd med å bli for liten. Ahus er snart fullt, slo Støre fast i Dagsavisen 29. august, og la til at det trengs en utvidelse av lokalsykehuskapasiteten i hovedstaden. Overfor Akers Avis Groruddalen åpnet han til og med for en økt bruk av Aker, om enn i svært forsiktige vendinger.
Det ser ut til at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre hittil har latt helsebyråkratene styre. De er på ingen måte blitt stanset av Audun Lysbakken og Liv Signe Navarsete. I løpet av den siste rødgrønne regjeringsperioden er OUS-skandalen gått fra vondt til verre, og situasjonen er ikke bedre i andre deler av landet. Viljen til å forsvare helseregimet Stoltenberg I-regjeringen innførte i 2001 har langt overgått evnen til å ta inn over seg at helsevesenet smuldrer opp under vekten av konsernstyring, telling og butikklogikk. Derfor er de rødgrønnes forsøk på å beskrive de blås sykehuspolitikk som et skarpt skille til dagens allerede meget markedsorienterte system, feilaktig.
For selv om det er all grunn til å være meget kritisk til høyresidens løsninger - som attpåtil er svært uklart formulert - så er det tross alt ikke enkelt å gi de blå hele ansvaret for dagens situasjon. Det ville kle helseministeren, partiet hans og regjeringen om de innrømmet at ting ikke er gått som planlagt i Oslo. Helseansatte har vanskelig for å forstå at virkelighetsoppfatningen er så annerledes på toppen enn hos dem.
Tross mangler er derfor Jonas Gahr Støres utspill meget lovende. Fortsatt innrømmer han ikke at fusjonen til OUS må reverseres, men vi tar Støre på alvor når han ser ut til å forstå at Aker må reetableres som lokalsykehuset for Groruddalen og for Oslo Øst, der den aller sterkeste befolkningsveksten også er planlagt de neste tiårene. Foretaksledelsen selv stritter imot, ved i stedet å fable om å bygge et helt nytt sykehus i Søndre Nordstrand. Forslaget bekrefter helsebyråkratenes ukuelige vilje til stadig å bruke nye milliarder på en fusjon det ikke lenger finnes bærekraft i, og utspillet er åpenbart drevet av prestisje knyttet til deres egen mangelfulle styring.
Vi forventer at Jonas Gahr Støre legger til rette for fortsatt bruk av Aker som lokalsykehus. Det innebærer i første rekke at overflyttingen av Akers urologiske avdeling og smerteklinikken må stanses, og at alle eksisterende fagmiljøer sikres. Bare slik kan Aker sakte gjenreises som et sentralt lokalsykehus i Oslo. På sikt må sykehuset fristilles fra Oslo universitetssykehus, som snarest mulig må erklæres for det det er - en skandale som ikke kan løse utfordringene i Oslo og Akershus, men tvert om stadig skaper nye problemer for befolkningen og pasientene.