Lørdags(u)hygge: Når døden i Middelhavet skyller inn i stuen

Som et kollektivt onkel Skrue-folk vokter vi velferdsstaten, som er vår pengebinge, i frykt for potensielle B-gjengenranere og i frykt for å måtte dele med andre.

Lørdagskvelden har senket seg over trette skuldre. Ullteppe og stearinlys varmer kropper som hviler fornøyd i en myk sofa etter en forfriskende skitur på et snødekt Bergensfjell. Tårer sitter lett i øyekroken da Trine Rein forteller om sitt mislykkede forsøk på å slå gjennom i USA, og samiske toner får endelig strømme fritt og fylle kveldsroen i harmoni med Bettans vakre stemme da ‘Hver gang vi møtes’ ruller over TV-skjermen. Det blir ekstra mange tårer i dag, for tankene vandrer sørover hvor hender har strukket seg en siste gang mot sky, akkompagnert av et kor av fortvilte toner som steg mot himmelen i et desperat forsøk på å kreve sin rett til oksygen, før de til slutt ble slukt av et mørkt hav som skulle stilne deres drømmer for alltid.

 

Mobilen piper, og en varsling fra Twitter glir over skjermen. ABC News kringkaster live-sending av Trumps siste oppdatering på stengingen av offentlige virksomheter som følge av budsjettstriden i USA. Grensene må beskyttes for enhver pris, eller rettere sagt 5,6 milliarder dollar. Gjenkjennelige ord som «ulovlige innvandrere», «stålgjerde», «nasjonal sikkerhetskrise», «humanitær krise» skyller gjennom stuen og dreper harmonien en gang for alle.

 

Minner strømmer gjennom årene og tårene fortsetter sin ferd i slalåm nedover røde kinn. Jeg tenker på "María" og de gode samtalene vi hadde da jeg i fjor var i California i forbindelse med et forskningsprosjekt om latinamerikanske kvinnelige migranter. Hun som mangler papirer som kan bekrefte hennes rett til å tråkke de stiene som, etter 23 år i landet hun nå kaller hjemme, har blitt så velkjente for henne. Hun som selger de mest fantastiske kaker i sin egen lille butikk, og som gir av sin tid som frivillig på et barnesykehus i nabolaget. "Gloria" delte gråtkvalt innerste hemmeligheter om den farlige grensekryssingen sammen med solskinnshistorien om hvordan hun gjennom hardt arbeid oppfylte drømmen om egen restaurant i Los Angeles. "Juliana" som gleder seg over en lysere fremtid for sine yngste sønner som ble født på riktig side av grensen, mens hun gråter seg i søvn og lengter etter sin eldste datter som måtte være igjen hos bestemoren i landsbyen hvor hun vokste opp. Heldigvis tjener hun nok på å selge lunsjmat til bygningsarbeidere, og kan sende penger hjem til datteren som nå kan gå på skole. Trumps virkelighetsforståelse blir så altfor fjern i lys av disse historiene.

 

Jeg ser bildene i boken «The Land of OpenGraves» av Jason De León som jeg var så heldig å få møte. Han som brukte sitt estetiske og akademiske talent på å dokumentere grusomhetene som foregår i det vakre men fiendtlige ørkenlandskapet mellom de tradisjonelle grensepostene langs den enormt lange grensen som skiller det amerikanske drømmelandet fra dens latinamerikanske bakgård. Det øde landskapet er allerede med på å lage et naturlig stengsel for de mange latinamerikanerne som drømmer om et bedre liv, som rømmer fra fattigdom, vold, elendighet, mangel på muligheter, mangel på en fremtid.

 

Her i Norge slår noen politikere seg stolt på brystet over at antall asylsøkere har sunket drastisk og hevder at deres politiske tiltak har virket. Det som ikke nevnes er at naturlige og konstruerte murer langs Europas grenser hindrer enormt mange mennesker i nød i å bruke sin rett til å søke asyl i vårt land, og alt for mange mister fortsatt livet i søket etter et bedre hjem for seg og sin familie. Menneskerettighetene og humanistiske og kristne verdier står under sterkt press, ikke fra en økende islamisering av landet vårt, men på grunn av en stadig mer kynisk holdning til vår neste, som ikke nødvendigvis bare er vår nabo, men kan være av en annen hudfarge, en annen religion, en annen kultur enn oss selv.

 

Som et kollektivt onkel Skrue-folk vokter vi velferdsstaten, som er vår pengebinge, i frykt for potensielle B-gjengenranere og i frykt for å måtte dele med andre. Og mens velfortjente oljepenger skal fordeles, blir holdninger så vel som handlinger preget av den samme historieløsheten som amerikanske politikere viser. For mens vi konkret kan peke på hvordan USA selv er medskyldig i den politiske og økonomiske situasjonen til nabolandene i sør, er Norges rolle i å opprettholde en urettferdig verdensorden mer subtil og lettere å overse.

 

Så sitter vi da her med kveldskosen, i nyoppussede hus som polske eller litauiske bygningsarbeidere har snekret for lave lønninger. Vi drikker nytrukket kaffe brygget på kaffebønner som er plukket av de samme hendene som nå banker på USAs stengte dører. Vi skotter stolt bort på barna våre, og vet at vi har arbeidet hardt for at de skal få en lys fremtid. Og heldigvis er Middelhavet og amerikanske tilstander langt borte, og det er også asylsøkerne som banket på vår egen dør for noen år tilbake. Det er på tide å ta en strekk på sofaen. Det er tross alt lørdagskveld.