Lønn som fortjent?

Innvendingene mot høye lederlønner er gode. Lønnsnivået i vanlige stillinger gjenspeiler markedsprisen på den etterspurte kompetansen.

I Norge varierer prisene på arbeidskraft mellom et par hundre tusen til en drøy million i året. En lønn på flere millioner tilsier at vedkommende er en svært sjelden og uerstattelig person.

Tanken passer mange lederes selvbilde, men er feil: Annenhver toppleder kommer til å miste jobben ufrivillig, og «ledelse» i en eller annen form er Norges vanligste jobb. Ledere er verken sjeldne eller uerstattelige.

Høye lederlønner gjenspeiler ikke markedsverdi, men kan forstås som forsikringsordninger for eierne av store aksjeselskaper. Topplederen representerer eierne uten å ha reelt eierskap. Dette gjør eierne redde for at lederen påvirkes av andre motiver enn eiernes beste. Derfor krever internasjonale investeringsfond høy og prestasjonsbasert lederlønn for å nagle ledernes motiver til rattet. Vanlige ledere oppfattes som sårbare for sentimentalitet. Det kan ødelegge verdiskapningen.

På samme måte er fallskjermer en forsikring mot langvarige rettssaker der man vil bli kvitt lederen. En leder må sparkes før det går galt, ellers er det for sent og kapitalen er tapt. Pengene brukes bevisst som en skrustikke for å gjøre vanlige ledere spesielt målrettet (grådige) og samtidig lettere å erstatte.

Det er usikkert om det virker. Men internasjonal praksis i kapitalmarkedene gjør at store statsselskaper vanskelig kan gå på børs uten slike ordninger. Lønnen til Helge Lund påvirker markedsverdien til Statoil. Dette kan politikerne gjøre lite med, uansett parti.

Omvendt er slike lønninger fullstendig malplasserte der aksjeselskaps-logikken ikke finnes. Ledere som har ansvar for balanserte resultatkrav i samfunnet bør avlønnes etter kompetansens reelle markedsverdi. De har uansett ikke godt av den hjernevasken som store pengesummer fører med seg.