«You can fool all the people some of the time, and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time.»
(Abraham Lincoln)
Da Daniel Dale i The Toronto Star bestemte seg for å telle opp løgnene til Donald Trump, fikk han det travelt. Hver arbeidsdag mellom 18. og 24. september sjekket og telte Dale. Hver dag løy Trump. Antallet usannheter varierte mellom bunnoteringen på fem og rekorden på 18 pr. døgn, men de kom jevnt og trutt. Bortsett fra 23. september. Da sa ikke Trump ett eneste usant ord. Forklaringen er enkel. The Donald uttalte seg ikke offentlig i det hele tatt den dagen.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Her i Dagsavisen har kollega Heidi Taksdal Skjeseth pekt på det som muligens er verdensrekord i løgn eller vingling: Trump har skiftet standpunkt i abortspørsmålet tre ganger på åtte timer. Dara Lind i Vox mener at mannen begraver USA i løgn, og sier at å faktasjekke ham er som å slå nevene i en murvegg til de begynner å blø. Å ta Trump i å omgå, vri på eller gi blaffen i sannheten er så utmattende at man rett og slett får mest lyst til å gi opp. For han hadde rett i det han sa under debatten mot Hillary Clinton. Han snakket sant. Donald Trump har stamina, mer stamina enn noen andre. Han slutter aldri å lyve, og han lyver om alt, uansett. Små og store ting – spiller ingen rolle. Om det er lett eller vanskelig å påpeke at han snakker usant – spiller ingen rolle. Om det er pinlig, frekt eller sårende – spiller ingen rolle.
Om du tror at han gjentar de samme løgnene, tro om igjen. Donald Trump finner stadig på nye løgner. På dagene Dale talte, serverte Trump 64 unike løgner. Han løy til sammen 86 ganger. Han er en løgnmaskin. Hvorfor mannen lyver så mye, er ikke avgjørende å finne ut av – i alle fall ikke for oss. Kanskje for psykologen hans, hvis han har noen. La oss håpe det.
Mer interessant er det å se på hvordan løgnstormen blir mottatt. Trump vinner jo fortsatt på tillitsmålingene. Folk mener han er mer til å stole på enn Hillary Clinton. Ikke nok med det, Trumps tilhengere sier rett ut at de er fullt klar over at mannen ikke snakker sant. Sånn sett minner de litt om Mor Åse. Hun vet at Peer lyver, hun sier det til og med, men hun lytter likevel.
I det som kalles det postfaktuelle samfunnet er alt like riktig eller like feil. Ikke fordi løgnen har så høy status, men fordi sannheten ikke lenger har det. Dette handler om en tillitskrise mellom vanlige folk og eliten, der man ikke lenger kjøper det forskere eller eksperter har kommet fram til. Det beste eksempelet i nyere tid er kanskje klimadebatten, der tung forskning fra verdens ledende kapasiteter fortsatt blir tilbakevist av klimafornektere som mener at klimaendringer er en konstruksjon, funnet opp for å begrunne høyere skatter. Eller andre suspekte motiver.
Dette er ikke et problem eksklusivt for USA – eller for Trump. «Jeg vet ikke helt hva som er sannheten, jeg synes ikke egentlig det er det helt store spørsmålet». Setningen kommer fra en Trump-tilhenger. En eldre, hvit mann som har uttrykt sin støtte til ham flere ganger. Men han bor ikke i USA. Ordene ble ytret denne uka på NRKs Politisk kvarter, av tidligere Frp-formann Carl I. Hagen. Han er ikke den nye vinen i norsk politikk, men vi gjør en feil hvis vi tror at den galskapen som utspiller seg i den amerikanske valgkampen nå, ikke finnes i Norge eller Europa i det hele tatt. Sterke høyreradikale strømninger river med seg store velgermasser i det ene landet etter det andre.
I «Debatten» torsdag kveld viste Kristin Clemet fra Civita til forskning da hun argumenterte for at et nikab-forbud skaper sterkere motsetninger. «Dette er forskningsmessig dokumentert», sa hun. «Men jeg kan være uenig i det», svarte Ap-leder Jonas Gahr Støre. Tidligere har regjeringen fortsatt å begrunne lettelser i formuesskatten med at det skaper arbeidsplasser lenge etter at det er blitt grundig og gjentatt tilbakevist. Og Sylvi Listhaug har kommet med så drøye påstander i asyldebatten at forskerne hun viser til har måttet rykke ut og protestere.
Hvorfor har løgnen fått en slik status i USA? Ikke fordi Trumps tilhengere er dummere enn andre. De er heller ikke fattigere. Men de skiller seg ut: De har ikke college-utdannelse, og de føler at de ikke har en stemme i den politiske samtalen. Der føler de oversett og utenfor. Vi gjør en stor tabbe om vi ikke er i stand til å gjenkjenne de samme trendene i vårt eget samfunn.
Forskjellene øker, også i Norge. Fortsetter de å øke i samme tempo som de har gjort de siste fem årene, er vi på nivå med dagens USA i 2047. Det truer tilliten. I et samfunn med lite tillit er det lett å lyve – fordi man uansett ikke stoler på noen.
I motsetning til hva Abraham Lincoln trodde, kan det bli mulig å «fool all the people all the time».