Løftet som ingen kan holde

Forventningene skolen skal levere på, vil tilsvare omtrent det samme som at helsevesenet skulle ha nullvisjoner for sykdom.

Det som er trist med skolen, er at vi som regel snakker om hvordan vi kan rette på de små tingene. Litt bedre bruk av læringsteknologi, litt tidligere innsats. Men det er også store problemer i skolen, som sjelden blir adressert.

Det kunne vært behov for flere kalde hoder innimellom. Jeg mener det skorter på kritisk tenkning og intern motstand innen sektoren. Det mangler rett og slett folk som sier nei. Isteden får mange «gode ideer» vinne frem på samme tid, og det skapes forventninger som det egentlig er umulig å innfri.

Forventningene skolen skal levere på, vil tilsvare omtrent det samme som at helsevesenet skulle ha nullvisjoner for sykdom, lidelse og død. Eller at politi- og rettsvesen rett og slett skulle avskaffe kriminalitet og vold. For sånn er det i skolen: forventningen er at alle skal lære alt like fort, videre skal alle ha det trygt og godt til enhver tid, vi skal drive opp faglige resultater til verdenstoppen og forebygge stress og psykiske vansker hos ungdom, for å nevne noe.

I læreplanene defineres ambisiøse kompetansemål. Målene er de samme for alle elever, og skolen må sørge for at alle når målene tross svært ulike forutsetninger, gjennom tilpasset opplæring. Elever som strever med å nå målene, skal identifiseres og hjelpes så tidlig som mulig gjennom tiltak (hjelp i en liten gruppe, for eksempel). Dette er velment politikk, men samtidig en dødsspiral der tiltakene tvinger seg på stadig tidligere i skoleløpet. Nå er vi i gang med at det settes inn tiltak i barnehagen. Men det ligger i denne logikken at man i prinsippet bør sette inn tiltak nærmest umiddelbart etter at barnet er født. Snart har vi spesialundervisning, eller iallfall en eller annen form for tiltak, for spedbarn.

Når det gjelder læring, lover skolen mer enn den kan holde. Læring skjer inne i hodet på hver enkelt elev, og kan ikke kontrolleres og styres så lett som læreplanmodellen forutsetter. Dessuten tvinger dette systemet skolen til å sette i verk masse tiltak overfor elever som «henger etter». Og dette gjelder ikke noen få: I følge rapporten Inkluderende fellesskap for barn og unge trenger anslagsvis 15-25 prosent av alle elever i Norge ekstra hjelp og støtte.

Når strukturen i hvordan vi setter mål gjør at vi må ha tiltak for omtrent 100 tusen grunnskoleelever, er det helt intuitivt at systemet er galt. Men problemet blir som hovedregel ikke angrepet gjennom systemkritikk (skjønt det finnes hederlige unntak som Thomas Nordahl og Peder Haug), men ved å flikke på pedagogiske virkemidler. Nå altså først og fremst via tidlig kartlegging og tidlig innsats.

Paragraf 9A i opplæringsloven er allerede berømt for sin vekt på en subjektiv opplevelse i en lovformulering. Her er det slik at elevene har rett til selv å oppleve at de har det trygt og godt. De som føler at noe er feil, kan gå til skolen og kreve tiltak. Som riset bak speilet står Fylkesmannen, alltid beredt til å opprette sak mot skolen og sjekke om skolen har hjulpet eleven på en god nok måte.

Dette kan høres ambisiøst og bra ut. I lovformuleringer er det heller ikke ukjent at subjektiv opplevelse tillegges vekt. Når den subjektive opplevelsen ikke kalibreres mot andre, helst mer objektive forhold, blir det likevel vanskelig. I en fersk evaluering av den nye paragrafen, utført av Deloitte, kommer det fram at selv om loven har gjort mye bra for skolen så har den også noen problematiske sider.

Det er blant annet umulig å vite når skolen har gjort en god nok jobb med å hjelpe eleven og –ikke minst- skaper den nye loven en enorm byråkratisk byrde på skolen som jo må dokumentere at eleven faktisk har fått nok hjelp. Skolen må, litt stygt sagt, bruke mye tid og krefter på å dokumentere hvordan den hjelper eleven fremfor å bruke tid og krefter på å faktisk hjelpe eleven.

Hovedproblemet med paragraf 9A i denne sammenheng er imidlertid at den skaper et helt urealistisk bilde av hva man kan forvente, ikke bare fra skolen men av livet. Det er jo egentlig ikke sånn at når jeg føler at noe er vanskelig, så kan jeg kreve at noen andre skal fikse det. Jeg må –gjerne med hjelp- lære meg strategier til å ordne opp i ting selv.

For ordnes skyld: Skolen skal gjøre sitt beste for å hjelpe elever som har det vanskelig. Dette er et vanskelig arbeid som må gjøres ut fra et så godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag som mulig. Men å garantere for at elever skal ha det bra, basert på en rent subjektivt opplevelse, er å gå for langt.

Som voksne må vi av og til konkurrere om for eksempel jobber, forfremmelser eller lignende. Men i hverdagen slipper vi i mange yrker å bli direkte sammenlignet med hverandre. Er jeg for eksempel bedre eller dårligere enn inspektøren på naboskolen? Det vet jeg heldigvis ikke!

Men elevene måles på sammenlignbare skalaer i alle fag, i tillegg til i orden og oppførsel. De får altså sammenlignbare resultater mer eller mindre hele tida. Dette kommer både fra karakterer som elevene får fra og med 8. trinn, gjennom standardiserte prøver som kartleggingsprøver og nasjonale prøver og gjennom prøver som lærerne frivillig lager og gjennomfører.

Det er positiv utvikling her, blant annet har en del skoler redusert drastisk hvor ofte elvene får karakterer på ungdomsskolen. Men likevel: hele systemet bygger på sammenlignbare resultater som kommer relativt hyppig og som, til slutt, skal munne ut i en silingsmekanisme.

Når elevene hele tiden får tallfestede bekreftelser på hvor de står, og de hele tiden kan sammenligne seg direkte med hverandre, skaper dette selvsagt et stort stress. Også flinke elever lider under dette, siden de hele tiden må «fortsette å være flinke». Det er ikke lett, men heller ikke umulig, å stå opp mot dette systemet og si at ærlig talt, det holder faktisk i lange baner å være helt vanlig. Det bør kanskje flere gjøre.