Livet i 2030

Med Norge ved roret og noe forsinket av uværet i New York startet FN denne uken forhandlingene om finansiering for utvikling.

Dette går hånd i hånd med forhandlingene som startet tidligere denne måneden om de nye målene som skal sikre en bærekraftig utvikling. Målene skal verdens ledere vedta og fastsette i september. De nye målene for bærekraftig utvikling skal gjelde for alle land, og nå fram til alle mennesker fra 2015 til 2030. Resultatet av årets forhandlinger vil derfor prege oss – og ikke minst våre etterkommere – i og etter 2030.

Raske og svært alvorlige klimaendringer, uro og økende ulikhet danner bakteppet når målene nå utformes. Nærmere en milliard mennesker sulter, og like mange mangler tilgang til rent drikkevann. Det fryktes at langt flere vil rammes når den globale temperaturøkningen nærmer seg 1.5 grader innen 2030. Vi vet at klimaendringene kan bli irreversible om vi når en 2 graders økning rundt år 2050 – dersom vi ikke snur og får på plass en god internasjonal klimaavtale i Paris i desember.

De nye målene for bærekraftig utvikling skal samkjøres med de nye klimamålene, som også skal gjelde fram til 2030. De skal erstatte FNs tusenårsmål, som er åtte konkrete mål for bekjempelse av fattigdom. Tross betydelige framskritt på noen områder, har mange kritisert tusenårsmålene for kun å ta tak i symptomer og ikke årsaker til fattigdom, ulikhet og miljøforringelse.

Målene for bærekraftig utvikling skal altså også omfatte miljø og klima. De skal bygge på menneskerettighetene og på de tre elementene i bærekraftig utvikling: Økonomi, miljø og sosialt ansvar.

Å bli enige om ambisiøse mål er nødvendig, og det vil kreve politisk vilje og mot. Det håper vi statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende har nok av. Det å iverksette dem vil kreve grunnleggende politiske endringer både nasjonalt og internasjonalt.

Det vil også kreve penger. Penger til en investering vi ikke har råd til ikke å ta. Og ut i fra utgangspunktet skissert overfor, så er det bare å brette opp ermene.

Derfor skal FN i år i tillegg bestemme hvordan klima- og utviklingsmålene skal finansieres. Sammen med Guyana leder Norge disse finansieringsforhandlingene som startet denne uken og skal lede fram til en avtale i Addis Abeba i juli. Det gir Norge et særlig ansvar og en gylden mulighet til å påvirke utfallet.

I disse finansieringsforhandlingene er handel, investeringer, skatteflukt, korrupsjon og gjeldsvilkår vel så viktig som tradisjonell bistand.

For hver dollar utviklingsland opparbeidet gjennom for eksempel utenlandske investeringer, pengeforsendelser og bistand mellom år 2008 og 2011, tapte de 2,07 dollar. Det viser en ny rapport fra organisasjonen Eurodad. Gjennomsnittlig har de fattige landene tapt 10 prosent av BNP hvert år.

Mesteparten taper utviklingsland gjennom ulovlig kapitalflukt (0,93 dollar), hovedsakelig som følge av selskapers skatteflukt. I 2011 var dette 4,3 prosent av utviklingslands BNP.

For å snu disse tallene og lykkes med å finansiere bærekraftig utvikling, har en rekke land, samt FNs generalsekretær og organisasjoner som ForUM, tatt til orde for et mellomstatlig samarbeidsorgan for skatt. Dette vil skape større åpenhet om selskaper og skatteparadiser og hindre ulovlig kapitalflukt. Vil Norge støtte dette og jobbe hardt for å få med seg andre rike land?

Rapporten fra Eurodad viser videre at for hver dollar utviklingsland opparbeider, betaler de 0,14 dollar i illegitim gjeld. Et klassisk eksempel på illegitim gjeld er en diktator som tar opp et lån for å kjøpe våpen som han bruker til å undertrykke befolkningen. Når så landet endelig har blitt fritt og demokratisk, må befolkningen selv betale tilbake på dette lånet. Mange land ønsker derfor en uavhengig gjeldslettemekanisme som kan avgjøre om lån er legitime og skal betales. Norge har lenge arbeidet for dette i FN. Kan vi fortsatt regne med Norge her?

Dette året blir altså avgjørende for om vi de neste 15 årene lykkes med å bekjempe fattigdom og bremse de farlige klimaendringene. Skal vi få det til må stater, sivilsamfunn, næringsliv og vanlige mennesker forene krefter. Som verdens 25. største økonomi er Norge dessuten en økonomisk stormakt. Vi forventer derfor at Erna Solberg og Børge Brende vil gå foran.

Borghild Tønnessen-Krokan er statsviter og seniorrådgiver i Forum for utvikling og miljø, et nettverk av 50 norske organisasjoner.