Jeg snakket for åtte hundre ansatte på nydøpte OsloMet – Storbyuniversitetet forrige uke. Det var en fantastisk opplevelse. Dagen før hadde denne avisa hatt nok et oppslag om hvor fryktelig upopulært det nye navnet ble tatt imot av de nye studentene. Denne gangen skammet de seg over en trykt genser og at logoen kunne leses på fransk og da leste du ordet «omet» som betyr mislykka. Du måtte stå litt på skrå, helst opp ned og holde deg i skulderen til en medstudent, samt være drita for å lese det sånn. Flere andre- og tredjegradskrenkede var intervjuet.
Jeg fikk lov til å komme og kødde med lærerne på dette nye universitetet, som har brukt titalls millioner på fargene svart og gul i logoen sin. Samme farge som Westerdals brukte i 2002 da de gikk over til navnet WSOC, Westerdals School of Communication. Jeg kunne derfor relatere meg til hvordan disse stakkars ansatte hadde det, siden jeg selv var student på en skole under et navneskifte og vi var svært rasende for å måtte gå på en skole som når du uttalte forkortelsen, hørtes ut som du sa «WE SUCK»!
Det var befriende å stå foran disse lærersjelene, som alle har sin unike måte å irritere seg over sin «nye» arbeidsplass på, der noen få er rasende, noen oppgitte, noen kan ikke bry seg en døyt om det, og noen mener det er innholdet i undervisningen som teller uansett. Jeg mener at siden OsloMet tross alt utdanner mennesker vi skal møte fra vugge til grav som: jordmor, sykepleier, barnehagelærer, lærer, barnevernsarbeider, ingeniør, journalist, økonom og fysioterapeut, bare for å nevne noen, kan de ta seg den friheten også å bli flinkest til å utdanne disse studentene. Gjøre dem rusta til den moderne hverdagen de skal møte etter endt universitetsgrad. Når de er ferdigutdanna, kan de alt gjennom PBL, problembasert læring, der de selv må reflektere over hvordan og til og med hvorfor de lærte. De har blitt stilt bare åpne spørsmål og de har ikke pugget en eneste ting, de har lært seg alt via dybdelæring. De har skjønt at det finnes ikke svar – studentene må tenke selv! De skal tross alt jobbe i en tid der Trump, Putin, Listhaug og Åkesson har satt dype spor. De skal jobbe i en vill verden. Som jeg sa til lærerne: Jeg vil dere skal gi studentene deres de villeste oppgavene undervisningsnorge noensinne har sett. Gi sykepleierne oppgaven «Dere får Donald Trump inn som pasient – hva gjør dere»?
En svært vanskelig oppgave så klart, siden pasienten både mangler hjerne og hjerte i utgangspunktet og ikke minst er en ekstremt vanskelig og kravstor person å forholde seg til. Når de i framtida står overfor en vanskelig pasient, en pasient med trøbbel med hjertet eller hodeskader, vil de selvfølgelig kunne håndtere alt dette og samtidig kunne alt de lærte om det, fordi de husker oppgaven om Trump på akutten!
Sammenhengen mellom liv og lære er ikke alltid lett å få øye på, og jeg skal ikke være den som kommer og forteller professorer hva slags undervisning som forventes av dem, særlig siden jeg gikk på Westerdals før den fikk høyskolestatus og derfor bare har artium – to ganger! Men de må drite i nytt navn, de må huske at de utdanner morgendagens samfunn. Ja, det er mye jobb, men livsviktig. Kunsten er å se hele mennesket! Studenten, læreren og politikeren. Som når Per Sandberg blir intervjuet hos Lindmo og prøver å fortelle oss at han finner utrolig mye trøst i Nelson Mandela sine læresetninger for deretter å forsvare hvorfor han aldri selv vil si unnskyld! Frittgående gal manns ralling etter sitatboka til Mandela, der altså. Sammenhengen mellom liv og lære – i beste sendetid på NRK1 – er ikke lett å få øye på. Intervjuet fikk meg til å tenke på at siden Frp krever at vi skal ha statsborgerprøver der vi tester innvandrere, burde vi velgere kreve at vi innfører kunnskapstest på dem som innsettes som ministere i den norske regjering! Vi får sjekket om personene som skal lede dette landet faktisk har noen verdier og fakta på plass! Statsborgertest er hyppig diskutert i CAPS LOCK i den svenske valgkampen, men også der hadde en ministertest vært lurt å innføre fra og med søndag. Kanskje testing er måten å få fram kritikk og saklig diskusjon på?
Kommentatorer sliter med å kritisere og skrive om hvor drøy Listhaug, Åkesson, Trump og Putin er. Jo mer de kritiserer dem, jo sikrere kan vi være på at de får suksess og blir gjenvalgt. Husk at samme år som Carl I. Hagen ville legge ned Finnmark og gi mindre støtte til alenemødre, fikk Frp solid støtte fra finnmarkinger og folk på trygd! Det betyr ikke at alt snakket om politikerforakt, skal erstattes med forakt for folket. Kunsten er å se hele mennesket.
Det er som den danske forfatteren Carsten Jensen skrev i et debattinnlegg gjengitt i VG onsdag: « ... den politiske ukorrektheten har seiret i mitt land. Resultatet av denne triumfen for ytringsfriheten, er at det ikke lenger diskuteres». Han trygler Sverige om å være de smarte i demokratigruppa: «Hver gang dere gjør Sverige større, gjør dere også verden større. Ikke slutt dere til oss andre. Ikke bli en smålig nasjon i en verden av smålige nasjoner. Fortsett med å gå deres egen vei». Det er nydelig skrevet. Og et bevis på at vi trenger smarte, velformulerte folk, også i framtida.
OsloMet må huske på hvor stort ansvar de har på sitt nye storbyuniversitet, der muligens en fremtidig minister nå studerer. De skal utdanne menn som skal bli Telenor-sjefer, ja, kanskje til og med utdanne så mange kvinner at det blir plass også til flere av dem i konsernledelsen. Det viktigste er at dere utdanner folk som kan ordlegge seg smart og forståelig, så det ikke overlates til populister og komikere å være demagoger i framtida.