Lillebroren min på syv år kan lage knipselyder med en løs tann og elsker å spille fotball. I løpet av et halvannet år på skolen har han lært seg å lese, han kan nå lese favorittbøkene sine selv. Han kan klokka og finne ut hvor mange mynter han trenger for å kjøpe is. Det er ikke så veldig spesielt, fordi han vokser jo opp i Norge og får gå på skolen.
Sara er også sju år gammel. Hun bor i Mali. Hver dag hjelper hun moren sin med å hente vann og finne ved. Hun er egentlig et matte-geni, men det er det ingen som vet, fordi hun går ikke på skolen. Sara på sju år er ikke en virkelig person, men en jente jeg ser for meg etter å ha lest om situasjonen til barn som vokser opp i Mali. Det er mange som passer til beskrivelsen av henne.
På T-banen spurte lillebroren min om vi kunne kjøpe VR-briller – vi kunne få det for bare 400 kr! Ved siden av oss hang en plakat med et bilde av en jente på samme alder som lillebroren min. Hun bar en ryggsekk og på plakaten sto det «Følg et barn til skolen». Da fortalte jeg lillebroren min om årets TV-aksjon. Det er mange barn som aldri får lære seg å skrive og regne. Derfor skal mange i Norge samle inn penger til disse barna. Pengene skal sendes til barn i Colombia, Mali, Syria, Pakistan og Sør-Sudan.
Først var han litt skeptisk, han hadde lyst på de fete VR-brillene. Jeg fortalte ham om min Sara og hennes og andres situasjon.
Han sto og tenkte, mens han lagde knipselyd med den løse tanna. Han kunne kjøpe billige VR-briller og bruke resten av sparepengene på TV-aksjonen. Han måtte bare ringe fetteren for å få hjelp til å finne den kinesiske nettsiden, med de billigste brillene.
Ifølge UNICEF står i dag ett av fem barn i krigs- og konfliktområder uten skolegang. Når barn ikke får utdanning er det det verste som kan skje et land. Skole gir ikke bare utdanning til barn, men også glede og håp.
På søndag ringer en bøssebærer på døren din og min. Da blir det spennende å se om lillebroren min fortsatt gir bort sparepengene sine. Jeg har en god følelse.