Sinte babybloggere og deres lidelseshistorier er nå vanskelig å unngå i det offentlige ordskiftet. Det har hun nok også rett i. Videre spør hun «(H)ar vi fra forrige generasjon fortrengt våre traumer når vi sier at vi ikke kjenner igjen skrekkhistoriene?»
Dagens mødre er privilegerte. Å trekke frem nybakte mødre som gruppe kan imidlertid tilsløre den omstendighet at vi alle er mer privilegerte enn tidligere generasjoner. Det er enhver generasjons svøpe å sensureres av forgangne tider. En henvisning til tidligere generasjoners prestasjoner, som artikkelforfatter formodentlig identifiserer seg med, er dog sjelden tilstrekkelig som forklaringsmodell på dagens utfordringer. Allikevel synes (det retoriske) spørsmål stilt i artikkelen å ha relevans. For jeg tror nemlig svaret er ja, det har dere. Det ligger i den menneskelige natur å fortrenge det vanskelige og slitsomme. Man kan endog stille spørsmål ved om vi i det hele tatt hadde eksistert, hadde det ikke vært for mødres evne til å fortrenge belastningen det er å nedkomme.
Til sinte babybloggere og deres lidelseshistorie. Deres er ord som settes på en virkelighet som alltid har vært der. Forskjellen er at dagens kvinner både ønsker og ønskes snarest ut i arbeidslivet. Når kvinnen ikke lykkes i å tilfredsstille forventningene der ute, er det viktig for den moderne kvinnen å forklare hvorfor. Sutring, mener enkelte.
Superpapsen mener at kritikken (i stor grad fremmet av kvinner) mot den nye permisjonsordningen er styrt av følelser. Da i motsetning til rasjonalen, kan man ane. Fornærmelsen serveres ikke uten tilbehør: mannen er et offer i det hele, da han ikke får slippe til av den herskesyke despotøsen.
Oda Vedøy skriver i VG at debatten om permisjonsordningen har «… vore sterkt prega av personlege forteljingar frå mødrer som ikkje vil ut i jobb etter sju månaders permisjon.».
Syting, føleri og latskap. Påfallende klassiske trekk ved kvinnen.
Under den tidligere permisjonsordningen var det slik at kvinner tok større del av fellesdelen. Må forklaringen være så enkel som at kvinner ikke tillot menn å dele, eller kan det være at familiens behov ble dekket bedre på denne måten? Når kvinner skriver om fødselsplager i det offentlige rom, kan det være at det dekker et forklaringsbehov overfor forventningsfulle medborgere, snarere enn at det dekker et behov for sympati? Når kvinner synes det er for tidlig å forlate barn og gå tilbake til jobb etter syv måneder, kan det være andre plausible forklaringer på dette enn at de er late?
Og våre folkevalgte, da. Til alle våre gravide og nybakte mødre der ute: «Foreldrepermisjon er ingen belønning for å være gravid», hilsen Ap, V og SV. V mener dessuten at skal vi få noe likestilling ut av alle midlene som går med til foreldrepermisjon, er det behov for «mild tvang» (det operative ordet værende «tvang»). Liberale Venstre...
I dag er det 8. mars. Våre folkevalgte skal ta til gatene, hvor babyer skal klemmes og taler skal holdes. Resten av året kan vi minnes de av kvinnene hardt tilkjempede rettigheter for tiden etter fødsel som nå ligger på alteret som offer i det godes tjeneste: likestilling. For hva kan vel være bedre egnet til å styrke likestilling enn å redusere kvinners rett til permisjon til fordel for mannen.
Da gjenstår det bare å gratulere med dagen!