Den polariserte debatten og avstemningen i Stortinget bar tydelig preg av avstanden som eksisterer mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk når det gjelder likestilling i Norge.
Et punkt det heldigvis ikke var mye splid om var viktigheten av å få på plass føringer for Norges internasjonale likestillingsarbeid. Mens enkelte i Norge vil hevde at familie- arbeidsmarkeds- og velferdspolitikk har mest å si for likestilling, er det gjerne andre prioriteter i utlandet.
Min personlige erfaring med likestillingsarbeid, som stabsoffiser i ISAF og Resolute Support Mission-hovedkvarteret i Kabul – fra desember 2013 til mars 2015, er at i et land som Afghanistan starter likestilling med respekt for menneskerettigheter og likhet for loven.
I rollen som «gender advisor», på norsk oversatt til tittelen «kjønnsrådgiver», måtte jeg gjennom NATO-koalisjonen jobbe med å gi afghanske kvinner den beskyttelsen og de like rettighetene de har etter loven og den afghanske konstitusjonen. For å få til dette i et kjønnsdelt samfunn som Afghanistan besluttet vi at en viktig prioritet var å få flere kvinner inn i politi og forsvar. Kvinner som så kunne jobbe spesifikt med beskyttelse av kvinners juridiske rettigheter.
I den afghanske kulturen var ikke dette noen enkel jobb, men da jeg forlot Afghanistan i 2015 hadde vi sammen med afghanske myndigheter og internasjonale samarbeidspartnere faktisk klart å rekruttere, trene og ansette totalt 4.000 kvinner i det afghanske politiet og forsvaret.
Dette arbeidet fortsetter også i dag, og på sikt vil det bli et viktig bidrag til likestillingsarbeidet i landet.
At vi nå får bekreftet at Norges internasjonale arbeid skal ivareta likestillingsperspektivet, i hele bredden av utenriks- og utviklingspolitikken, er derfor svært viktig.
Vi har en lang og god tverrpolitisk tradisjon for menneskerettigheter og likestilling på mange samfunnsområder i Norge. Disse erfaringene må vi dele solidarisk med land som har større utfordringer med likestilling enn hva vi har.